Mazda 626

Først publisert i BIL 3 - 1999.

Mazdas deltaker i familieklassen bekrefter inntrykket av at japanerne jevnt over er flinke til å lage biler som oppfører seg feilfritt. At den også bekrefter inntrykket av at japanske familiebiler er litt, skal vi si kjedelige, stemmer også. Den som ønsker flotte kjøreopplevelser, bør heller satse på unntaket fra regelen, Mazdas egen MX-5.

Vi har tatt for oss den utgaven av 626 som var i salg fra årsskiftet 1991/1992 og frem til 1997 med ett unntak; 626 stasjonsvogn ble produsert mer eller mindre uforandret fra 1988 og det ble solgt rundt 200-300 biler i året frem til 1994. Men det er som femdørs kombi eller firedørs sedan at 626 er mest tallrik. Femdørsvarianten solgte litt bedre enn sedanen.

Størst utvendig
626 er 4,7 meter lang, og det plasserer den i øvre sjikt av familiebilene. Den innvendige plassen står ikke helt i stil, selv om få personer vil finne bilen trang. Takhøyden i baksetet passer riktignok ikke alle voksne.
Bagasjerommet på 455 liter er ryddig og lett å utnytte. Bakseteryggen er delt 40/60 og vippes fremover, men bagasjeromgulvet blir ikke helt flatt. I 1994 var 626 igjennom en liten ansiktsløfting. Det resulterte i ny
grill, kollisjonspute på førerplass, stålbjelker i dørene, automatiske beltestrammere, sentrallås og elektrisk justerbare utvendige speil. Fra og med 1995 er to kollisjonsputer standard.

NAF har ikke mye å si om bilen. Det er lite feil og lite rust å finne på denne serien med 626. Man bør heller være på utkikk etter eventuelle kollisjonsskader som er dårlig reparert. Det er bra at det er lite feil, for delene er ikke blant de rimeligste. Spesielt synes vi at det er dyrt med nesten 2.800 kroner for en ny hovedlyskaster. 626 har også som mange andre biler store plaststøtfangere lakkert i bilens farge. Selv småbulker kan derfor koste noen kroner.

Et besøk hos NAF teststasjon avdekket ingen alvorlige feil på månedens utvalgte bruktbil, en 1993-modell som hadde rullet 95.000 kilometer. Det var heller ingen tegn til rust, noe som har forekommet på modeller
før 1991. Riper i lakken og noen små bulker avslørte likevel at bilen ikke var ny.

Støyer litt
Minste motor i 626 er en 1,8-liter med 105 hester, deretter kommer en 2-liter med 115 hester. Begge motorene har to overliggende kamaksler og fire ventiler pr sylinder. En V-sekser med et sylindervolum på 2,5 liter og med 165 hester finnes også. For de fleste vil den minste motoren være tilstrekkelig. Den drar villig på alle turtall. 0–100 km/t går
unna på 10,4 sekunder.

626 er komfortabel å kjøre, men den bilen vi hadde lånt var plaget med svært sjenerende støy fra piggdekkene. Vindsus og motorstøy var derimot ikke påtrengende. En 1,8 LX er har ikke mye utstyr. Vinduene må sveives manuelt, og speilene reguleres med små hendler på innsiden av døren. Førersetet kan høydereguleres.

Velges med hodet
Mazda 626 er bilen for den som ønsker en relativt stor familiebil og problemfritt bilhold. Da den var ny, skrev Bil blant annet at den er rommelig, men ikke så rommelig som de utvendige målene skulle tyde på. Den har behagelige kjøreegenskaper, men dekkstøy trenger alt for lett inn i bilen. Når man skriver om 626, har ordet traust lett for å dukke opp uten at det behøver å være negativt. Kjøreegenskapene er på den trygge siden. Bilen ser tidløs ut og spesielt interiøret har tålt tidens tann bra. Som transportmiddel fungerer den uten feil. Det ene punktet som drar ned helhetsinntrykket, er støy. Med nøye valg av dekk, bør ikke det være noe hinder for kjøp.

Tekniske data