Audis beste bil?

Én million kroner. Man kan få mye moro for så mye penger, også på fire hjul. Men jeg tror ikke det er så mange biler som leverer en så komplett pakke for den summen som Audi A6 allroad, verken i Audis modellrekke eller andres.

Spesielt med denne motoren.

Diesel-V6-eren på 3 liter er silkemyk, maler som en katt, og med 272 hestekrefter under panseret er skyvet så gromt at selv bensinentusiaster som meg selv blir overbevist om at dieselmotorer faktisk har noe for seg i andre biler enn nyttekjøretøy.

Forbrukstallene er på papiret 0,56 liter på mila. Ved langkjøring er kanskje ikke dette helt umulig, men i praksis vil nok forbruket ligge noe høyere. Men for en bil med så mye effekt er det fullt akseptabelt.

Den nydelige motoren følges opp av et like god understell. Luftfjæringen er justerbar, naturligvis, men jeg følte meg aller mest tilpass i komfort-innstillingen.

Da duver bilen av gårde som den beste limousin, og krysser både kommuner og fylker med den største selvfølgelighet.

I sports-settingen merkes det at bilen rir på 20-tommere med 40-profil, så jeg fant ikke helt bruksomådet for den innstillingen. Personlig ville jeg nok gått ned en tomme, og opp et hakk på profilen. Ingen tvil om at 20-tommerne er lekre, men på en Allroad tror jeg ikke 19-tommere er helt feil heller …

En egen offroad-profil hever bilen til makshøyde, men over en viss hastighet går den tilbake til sist brukte modus.

Alternativt kan man justere sin egen kjøreprofil med «Individual»-innstillingen.

Som i de fleste Audier er automatgirkassa programmert til å gire opp veldig kjapt, slik at man skal ligge på så lavt turtall som mulig, og i sportsmodusen holder den unaturlig lenge på girene.

Men kjøring på lave turtall er ikke noe problem med en så kraftig motor som dette. Skyvet kommer jevnt og solid, men har en brå slutt på effektkurven. Det er med på å gjøre det helt meningsløst å bruke de små girpadlene bak rattet til manuell giring.

La bilen gjøre jobben selv, i Allroads tilfelle er det helt greit.

Bak rattet sitter jeg som støpt. Selv etter mange timers kjøring føler jeg meg frisk og rask. Sittestillingen er spot-on, med god justering av ratt og stol.

Foran det tynne, gode rattet har ikke den nylig oppdaterte A6 fått det heldigitale instrumentpanelet som Audi TT og nye A4 kan leveres med, men jeg er ikke sikker på om det er så mye å trakte etter, for å være helt ærlig.

Instrumentlayouten med to store klokker for fart og turtall, kombinert med en høyoppløst fargeskjerm i midten er eksemplarisk, og analogt speedometer/turteller lider heller ikke av dårlig lesbarhet i direkte sollys, slik en skjerm gjør.

Jo visst kan en digital skjerm konfigureres og personaliseres til den store gullmedalje, men speedometer vil man alltid måtte ha uansett, og all viktig informasjon for øvrig presenteres lettlest og enkelt også i A6.

Blant annet kartvisningen.

Som på hovedskjermen kan man bruke Googles kartverk for å få satelittbilder til navigasjonen. Ideen er god, men ikke helt perfekt gjennomført.

For det første er det ikke god nok synkronisering mellom kartbildene, kartdataene og faktisk posisjon. Det fører til at veier enten ikke tegnes riktig i forhold til fotoene, eller så oppleves det at man ikke er på den veien bilen tror.

For det andre er fotomaterialet til Google for dårlig mange steder i Norge, noe som gjør at bakgrunnsbildene bare blir en grøt av bruntoner. I sentrale østlandsområder er ikke dette et problem, men en liten tur opp langs Gudbrandsdalen viste dette problemet tydelig.

Når bildene er gode, derimot, er det en visuell fryd. Særlig i fjellstrøk.

Et mindre problem er at bilen bruker lang tid (opptil flere minutter) på å laste inn bilder. Dette burde være unødvendig – hvorfor kan ikke bildene caches (mellomlagres i bilens minne), i stedet for å måtte lastes ned hver gang man starter?

Nå virker det kanskje som om hele navigasjonsløsningen til A6 Allroad slaktes, men det er slett ikke tilfelle. For den er like superb som i Audier ellers, og brukervennligheten til Audis infotainmentløsning, MMI, er veldig god.

Hovedskjermen i dashbordet er ikke like konfigurerbar som for eksempel BMWs løsning, men menyer og grensesnitt er helt på topp.

Et eget touchpanel for å «skrive» bokstaver og tall med fingeren fungerer bra, men er ikke like responsiv som i BMW-er med tilsvarende løsning.

Derimot skal Audi få et stort pluss for at skjermen er nedfellbar. Det er deilig ved mørkekjøring. Dessuten kan skjermen mellom instrumentene skrus av. Da er det røde og hvite lyset fra instrumenter og klimaanlegget de eneste lysene i kupeen.

Slikt kan jeg like!

Førermiljøet totalt sett er egentlig en oppvisning i fornuftig layout, skyhøy materialkvalitet og sober eleganse. Bedre enn BMW 5-serie, bedre enn Mercedes E-/CLS-klasse – og Audi må til og med løfte seg fra nye Q7 dersom neste A6 skal oppleves som et stort steg fra dagens.

De som sitter på bakre benk har heller ikke mye å klage over. To-soners klimaanlegg også i baksetet, kurant med benplass (selv om jeg savner mer plass under stolene foran til å stue føttene) og godt utformede bakseter bør glede baksetepassasjerene blant oss.

Bagasjeplassen er ikke like overdådig som i Mercedes E-klasse, men får absolutt godkjent. Baksetene felles ned med enkle håndtak, og legger seg så godt som helt flatt, uten lastekant, og rette sidevegger og full bagasjeromsåpning gjør lasting til en lek.

Men Audi A6 Allroad er mer enn summen av de gode enkeltegenskapene.

Det er helheten som gjør Allroaden så attraktiv.

Følelsen av å ha krefter nok til å bremse jordrotasjonen, plass nok til å ta med hele familien, kjøreegenskaper gode nok til å hoppe rett fra toppfart på Autobahn til å krype opp en traktorvei og et utseende jeg tror kommer til å stå seg som elegant og skarpt i mange, mange år fremover.

Den følelsen av en så komplett bil er sjelden, men i Allroad er den alltid til stede.

Audis beste bil?

Ja, definitivt.