Alfa-BAT-ene på kunstauksjon

Ja visst. Nå skal et «automotive triptych of unparalleled significance” under hammeren på en kunstauksjon. Prisantydning: 14-20 millioner dollar.

Men først kan jeg bruke en norsk parallell for å forklare hva.

Astrup Fearnley-museet planla å selge en av sine skatter på auksjon for å skaffe penger til driften. Det de skulle legge ut var «Triptych inspired by the Oresteia of Aeschylus» - en av Francis Bacons triptych. Som altså er et kunstverk (som regel maleri eller relieff) oppdelt i tre deler som henger sammen.

Dette er nytt, at tre separate mekaniske produkter kalles triptych – men det kan kanskje rettferdiggjøres. Selv om jeg nok har problemer med å opphøye biler til kunst.

Men dette er en spennende måte å gjøre det på og gir oss i hvert fall muligheter for å vise nye, vakre bilder av trekløveret.

(Forresten, før vi går videre. Det «norske» Bacon-verket skulle vært solgt i mai – man håpet på 60 millioner dollar. Auksjonen ble utsatt på grunn av pandemien, den gikk i stedet på nettet i juni og hammeren falt ikke før ved 84,6 millioner dollar. Ny norsk rekord i kroner når du bruker aktuell vekslingskurs.)

Bilene, BAT 5, 7 og 9 debuterte på Torino-utstillingen i 1953, 54 og 55. Alle har ekstremt fargerike historier (de har ikke alltid vært behandlet som kunstverk, for å si det sånn) og alle ble tegnet av Franco Scaglione da han jobbet for Bertone.

Myten vil ha det til at de var på jakt etter de ultimate strømlinjene, men den vitenskapelige innsatsen bak forsøkene strakk seg ikke lenger enn at de kjørte bilene på en flystripe, med en kamerabil ved siden av for å se hvordan pålimte ulltråder oppførte seg i vinden.

Ikke en gang den tilgjengelige vindtunnelen i Politechnico di Torino ble benyttet.

Men det spiller ingen rolle – bilene ser vanvittig dramatiske ut, og når du ser dem sammen er det åpenbart at de er i slekt. Plutselig er Triptych-betegnelsen litt mer begripelig.

Alle bilene hadde forskjellige skjebner og det var kanskje ikke se mest seriøse samlerne som eide dem på 70- og 80-tallet. Første gang de ble sammen hadde de fremdeles forskjellige eiere, men man fikk samlet dem på Pebble i 1989.

Så reiste de rundt i Europa sammen in 1992 og 1993. Det var første gang de var en familie igjen, med én eier. Det var snakk om en samler i Japan som hadde fått kjøpt en etter en for til sammen 18 millioner dollar.

Men i 1994 var de ikke verdt mer enn 4 millioner, da Coys solgte dem på en auksjon, og ti år etter fikk Blackhawk Museum kjøpt dem for 8.

Der har de stått siden, men man begynte å forstå at noe var i gjære da de plutselig dukket opp som kulisser hos Phillips i London i november i fjor. Selv om Phillips er et av de ledende kunstgallerier og auksjonshus, ble det altså Sotheby’s som skal selge dem neste uke.

Les flere detaljer på hjemmesiden til RM Sotheby’s

Det er tvilsomt om de slår Triptych-rekorden til Astrup Fearnley. Det er vel der man ser forskjellen på kunst og mekanikk.

Men som et siste a pro pos. Det finnes en siste BAT også. BAT 11.

På mange måter Bertones svanesang, tryllet frem under ledelse av en av mine virkelige helter, David Wilkie, og vist frem på utsiden av Genève-utstillingen i 2008, fordi Bertone ikke hadde råd til å kjøpe stand der da.

Den kan du lese om her, og samtidig sammenligne med de tre andre BAT-ene.

PS!