Plymouth Prowler

Først publisert i BIL 5 - 1998.

Morgenluften er skarp, det vil ta litt tid før asfalten blir tørr. Regnet fosset ned i går kveld, og temperaturen lå på rundt 7°C, ganske kjølig til Arizona å være. Den tropiske fuktigheten som vanligvis følger etter regnvær på disse trakter uteblir.

Et lite knippe Prowlere står pent hensatt foran hotellinngangen. Jeg bestemmer meg for en gul, den lengst ute til venstre, den er hverken mer eller mindre gul enn de andre, det så bare ut som den hadde fått litt bedre stell.

En Plymouth Prowler er stor til å være bare knappe 420 cm lang, men det meste av plassen er brukt til motor og gearkasse og forholdsvis sofistikerte hjuloppheng. Det er derfor svært liten plass til sjåfør og passasjer, og bagasjeplassen skal vi forbigå i stillhet. Det er bedre plass på en motorsykkel. Fotobagen må derfor slåss med bena til co-driver Lena Nesteby fra Møller US-Import om plassen. Ingen vinner, men det er heller ingen som protesterer.

Trangt om plassen
Taket får ligge på plass, vi velger å vente til sola varmer litt mer før vi blir lettsindige. Har du problemer med klaustrofobi, skal du helst få tatt av kalesjen med en gang. Her er det trangt, ikke så mye i målte cm, men i følelse. Dørene er høye og siderutene lave, dessuten er sikten begrenset i alle retninger. Jeg må innrømme at jeg heller hadde brettet opp jakkekraven og tatt på capsen, enn å kjøre lukket.

Det viser seg å ha sine fordeler å kjøre lukket, blant annet når vi skal gjennom de mange dammene som dekker veien i større eller mindre omfang. Gårsdagens og nattens regn har satt sine tydelige spor i Phoenix.

Vi kjører en rute Chrysler har kalt "the Bagdad-loop" – uten at det er noen sammenheng med de pågående forhandlingene i Bagdad, Irak – nordvest for Phoenix ligger nemlig Bagdad, Arizona. Vi kjører forbi eldrebyen Sun City og passerer avkjøringen til Chryslers testsenter.

I Wickenburg er det tid for bensinfylling. Det er ikke bare bagasjerommet som er lite på denne bilen. Bensintanken rommer bare beskjedne 45 liter den også, og med en forholdsvis tørst 3,5-liters V-sekser under det lange panseret, kombinert med en forholdsvis heftig luftmotstand og 1300 kg egenvekt, er bensinforbruket forholdsvis voksent. Når bensinen koster drøye to kroner literen, er ikke det noe problem for lommeboken, men Chrysler vil helst at vi skal komme rundt "the Bagdad-loop", de har derfor lagt opp til to bensinfyllinger underveis.

Snø i Arizona
Med utenpåliggende forhjulsoppheng, for øvrig nydelig bearbeidet i aluminium, blir ikke luftmotstanden akkurat førsteklasses, og vi oppdager etter hvert enn annen ulempe også. Med kalesjen gjemt under det som kan forveksles med en bagasjeromlokk, er sølesprut et problem og i snøen (!) er det påkrevd å ha siderutene oppe.

Vi er nesten 2000 meter over havet, men likevel, vi er i Arizona og det skal ikke være snø her. Det skal være godt og varmt. Jeg drar capsen godt ned, og dytter jakkekraven så godt rundt nakken som mulig, mens Lena mumler ett eller annet om at dette kan da umulig være nødvendig og noe om at tak er til for å brukes.

Foruten den diskrete gulfargen er det motoren som er den store nyheten på årets Prowler. Motoren er den samme som brukes i Chrysler 300M 3.5, en motor Chrysler har tunet for å ha en enkel og rimelig motor som kan konkurrere med de mindre V-åtterne konkurrentene fortsatt koser seg med.

Låter riktig
– Vi visste selvsagt at vi ville få en ny motor allerede i år, og kunne planlegge og ta hensyn til dette under utviklingen av bilen,
forteller Jim Bozyk som er blant de ansvarlige for utviklingen av Prowler. – Det var derfor enkelt å installere den nye motoren, vi hadde satt av plass til den. Men vi har ikke nøyd oss med å lirke på plass en standardmotor, vi har tilpasset den til Prowler når det gjelder både effekt og dreiemoment. Prowler har dessuten et unikt eksosanlegg hvor vi har lagt spesielt stor vekt på å få et lydbilde som både gir snert og som gir assosiasjoner til en V-åtters brumming.

De har langt på vei lykkes. Jeg har aldri kjørt en V-sekser med et så potent lydbilde. Allerede på tomgang brummer det dovent fra de to eksosrørene, og et raskt dask på gasspedalen avslører at et aggressivt vroom. Den nye og kraftigere motoren til tross – det er ingen fare for whiplash når gasspedalen legges mot gulvet. De 253 hestene er sterke, men de er ikke blant de raskeste, noe som kanskje også skyldes at Prowleren ikke er noen lettvekter, men jeg kan ikke fri meg fra tanken på at denne bilen nok hadde vært mye morsommere hvis jeg fikk skifte gear manuelt, og da helst via en sekstrinnskasse. Automat er behagelig og perfekt for cruising, men jeg har en mistanke om at V-sekseren ville komme bedre til sin rett med en tettsteget kasse og uten at kreftene gikk via en momentomvandler.

Prowleren drar godt i stigningene og skyvet ut av svingene er det heller ikke noe i veien med, det er bare den siste snerten som mangler. Vi snakker selvsagt hele tiden om kompromisser, og ikke minst utslippskravene spiller en stor rolle i denne sammenhengen.

Etterhvert som landskapet igjen heller nedover, kommer vi oss vekk fra snøen. Det er fortsatt kaldt, men det er ingen fare for is på veien, og når veien tørker opp og svingene kommer tettere, får vi varmen. Egentlig er ikke 1300 kg spesielt tungt, men Prowleren føles likevel tung, og jeg tør ikke tenke på hvor tung den hadde vært hvis Chrysler ikke hadde brukt den som forsøksbil i sin søken etter lettere materialer.

Aluminiumchassis
Ved blant annet å bruke aluminium i ramme og chassis og kunststoff i karosseriet, påstår Chrysler at de har greid å redusere vekten med ca 21% i forhold til om de hadde brukt konvensjonelle materialer. Det er tilsvarer en vektreduksjon på nesten 350 kg.

Prowler har en heftig dekkutrustning og spesielt de kraftige bakdekkene i dimensjon 295/45HR20 sørger for at det på asfalt er mer enn godt nok feste. Dette sitter som limt til asfalten, og dekkene får god hjelp av påkostede hjuloppheng som også gir en rimelig grad av komfort. De store hjulene sørger for at det rister minimalt selv med så lav dekkprofil som 40.

Styrepresisjonen er god, og på de svingete veiene i retning Bagdad kryper Prowleren inn i svingene med en selvtillit og i hastigheter du vanligvis ikke tillegger en cruiser. Jeg begynner å like motorkarakteristikken, og med AutoStick gearskiftet har jeg en rimelig grad av kontroll over gearskiftene og jeg lar turtellernåla danse opp mot rødmerket på turtelleren før jeg lar motoren få neste gear. Snerten i eksosen er nydelig. Jeg sender fortsatt ønsketanker om en sekstrinnskasse, bare tenk på den lille snerten fra eksosen og akselerasjonen hver gang du gir mellomgass og legger inn et lavere gear.

When flooded …
Svingene som til nå har vært åpne og oversiktlig blir etter hvert trangere både med tanke på veibredde og radius. Samtidig begynner det å bli bakkete. Amerikanerne har ikke brydd seg om å skjære seg gjennom de små åskammene, de har bare lagt veien oppå og de neste to kilometerne er mer underholdende enn ti runder i loopen på Tusenfryd.

Idet vi kommer i fint driv over en bakkekam, passerer vi et skilt som forteller at veien kan være sperret ved kraftig nedbør. Litt lengre fremme renner en liten bekk over veien, men det er ikke mer vann enn at vi passerer uten problemer. Noen kilometer lengre fremme gjentar det samme seg, farten er litt høyere og vannstanden det samme. Lena ser hva som er i vente og lener seg forover, jeg oppdager derimot en av ulempene ved å kjøre åpen bil med utenpåliggende forhjul. Vannet som spruter innenfor hjulene tar en elegant bue over panseret og ned i – akkurat – fanget mitt. Sola har heldigvis begynt å varme skikkelig, og med hjelp av den lille trekken som er i bilen, tørker buksen raskt.

Ute på Route 60 havner vi raskt i kø, og det er bare de mest saktegående som blir forbikjørt. Når trafikken flyter i noe som tilsvarer 130 km/t er det liksom ikke grunn til å foreta de store krumspringene og jeg nyter utsikten og Prowlerens interiør. Alle instrumentene har hvite tallskiver og den lille turtelleren som er strategisk plassert på rattkonsollen er nydelig. De andre instrumentene er kledelig innrammet i gult og plassert midt på dashbordet. Ikke den beste plasseringen hva oversikt angår, men det tar seg godt ut.

Og det er det denne bilen handler om, å ta seg godt ut. Det er jo ingen ulempe at den også har kjøreegenskaper og sound som matcher. Skjønt, gutta i amcar-miljøet vil nok heller ha en skikkelig V-åtter enn en puslete 3,5-liters V-sekser med 253 hk. Jeg for min del kunne greid meg med V-sekseren, men jeg skulle gjerne hatt denne sekstrinnskassen min.

Jeg ser frem til Chryslers neste stunt. Det kommer, og det blir garantert oppsiktsvekkende.

PLYMOUTH PROWLER:
Motor: 6-sylindret V-motor med en overliggende kamaksel pr sylinderrekke og 4 ventiler pr sylinder. Elektronisk bensininnsprøytning og tenningsanlegg. Kompresjon: 10:1. Sylindervolum: 3.518 ccm. Boring og slaglengde: 96 x 81 mm. Ytelse: 186 kW (253 hk) v/6.400 o/min. Dreiemoment: 339 Nm v/3.950 o/min.
Transmisjon: Bakhjulsdrift. Firetrinns automatgearkasse.
Hjuloppheng: Foran: Doble A-armer med støtstenger til støtdemper og skrufjær. Bak: Tverrgående bærearmer og tverrgående og langsgående støttestag, skrufjærer og støtdempere. Krengningsstabilisator foran og bak.
Bremser: Ventilerte skiver foran og bak. ABS.
Dekk: Goodyear Eagle GS-D EMT. Dimensjoner f/b: P225/45HR17/ P295/40HR20.
Mål: Lengde: 419,9 cm. Bredde: 194,3 cm. Høyde: 129,3 cm. Akselavstand: 287,8 cm. Sporvidde f/b: 158,0/161,3 cm.
Egenvekt: 1298 kg.
Volum: Bagasjerom: 51 liter. Tank: 45 liter.
Akselerasjon 0 - 97 km/t: 6 sek
Toppfart: 190 km/t.
Forbruk: Ikke oppgitt
Pris: ca $55.000,-