Kryptonittekspressen

Først publisert i BIL 8-2007.

Av og til lurer jeg på hvorfor jeg synes det er så fantastisk spennende/morsomt/interessant/fascinerende å kjøre en av bilprodusentenes ferskeste konseptbiler.

Som regel er de uferdige, dårlig sammensatt, mange ting som ikke virker, de har begrenset farts- og kjøreegenskaper for de er jo mest bygget for teater. Sannsynligvis har de heller ingen relevans for neste års modeller, som jo egentlig er det jeg burde fortelle dere om.

Men så er det det da – tenkte jeg da jeg hadde fått senket meg ned gjennom måkevingedørene og fumlet på meg firepunktsbeltet, gjennomgått en oppstartprosedyre som var hinsides det meste, fått forklart umulige kontroll-organer og allerede hadde begynt å svette ganske merkbart for her var det ikke akkurat noen air condition som virket, nei – og spesielt ikke den i setene som vi leste om i introduksjonen til denne bilen, og sakte og lydløst brukte elektromotorene på bakhjulene for å trille ut på den hemmelige prøvebanen i Nord-Frankrike – at her sitter jeg i et håndbygget kjøretøy som det bare finnes en av i hele verden.

En gjennomført konstruksjon, med avanserte materialer, de supertynne batteriene til el-drift modus har for eksempel fått plass i midtkonsollen, og med en tankegang som klart peker i retning av fremtidige Citroën-modeller.

Jeg tar av meg den mentale hatten i respekt og kjører ut på banen. Citroën-folket er ganske kule. Ved siden av meg sitter han som (bokstavlig talt) har bygget denne juvelen – ”kjør på sier han. De fleste ber meg nøye meg med ca. 40 ”fordi alt er ikke som det skal være – ennå”. Det er det ikke her heller, Men gjorde det noe? Å nei! For det første som skjer er at jeg tror noe eksploderer. Hybridoppskriften har funnet ut at nå går det i over 20, så nå må 200 hesters V6 dieselen begynne å jobbe.

Det gjør den – viser det seg – gjennom en nesten fullkommen mangel på innsugningsfilter. Det låter det! Og minner meg om hvordan vi trimmet biler i min ungdom – da var filter definitivt fy-fy, vi hadde innsugningsrør som slukte spurver hele, og vi syntes det var tøft at fjærene og hele hardkokte egg kom ut gjennom eksosen. Vi skjønte ikke at det var tegn på dårlig forbrenning.

La meg si det sånn at motoren her var ikke optimalisert, den sekstrinns automaten som kunne betjenes med manualer på rattet, var ikke akkurat korrekt avstemt. Styringen, viste det seg også fort, ga ordet ’direkte’ en helt ny betydning – her jobbet den rett fra ryggmargen min. Spinalstyrt? Men morsomt ble det først da jeg kom nær bremsepedalen. Den var som en lysbryter, på eller av.

Plutselig ble det en liten utfordring å kjøre bil igjen. Du måtte etablere helt nye kretser i hjernenerve-muskelsystemet og koordinere ting på en helt ny måte. Inntil det gikk opp for meg at her hadde vi den moderne, fireseters utgaven av Citroëns legendariske SM – historiens mest intelligente sportscoupé – helt på høyde med McLaren F1 og Ferrari F40 når det gjelder superbil-ikoner.

Og sånt får altså Citroën til. De lar to av sine unge designere, Vincent Grif (eksteriør) og Steve Platt (interiør) drømme frem en ganske teatralsk fremtidsbil, som riktignok inneholder noen trekk fra neste års C5, men med hovedformål: Show. Og show gir den. Hjulene alene ville økt en Ferraris metaprodukt med flere hundre prosent.

Og allikevel får også konstruksjonsavdelingen lov til å boltre seg med sine fremtidsideer. Slik at de kan gi showmobilen en skikkelig dose Go. For det viste det seg, da jeg hadde vendt meg til lyder som hørte mer til på en rå racerbane, og da jeg hadde forstått at den hydrauliske fjæringen kanskje ikke først og fremst var innstilt på komfort, at her var det mulig å kjøre fort.

Så fikk det ikke hjelpe at styreutslagene ble litt brå, og at på tross av firepunkt så satt sidemannen nesten i ruta hver gang jeg kom nær bremsepedalen. Hovedpoenget var at han smilte og ga klare meldinger om at dette begynte å likne noe.

Så det var først da jeg hadde parkert og det kneppet og knirket og sukket i en mekanikk som begynte å kjøle seg, at jeg for alvor kunne begynne å studere sci-fi interiøret med det faste rattnavet, med startknappen i taket, med skyvevelgeren for transmisjonen, med instrumentene som glødet rødt i el-modus, men som gikk over i grønt når dieselmotoren var aktiv. Og med alle dørene åpne – de bakerste er el-drevet – kunne jeg virkelig slå fast at nærmere en 2010-modell Lamborghini Espada er det vanskelig å komme.

Det er bare tull å spørre om når bilen vil komme på markedet. Men de første C-Métisse-elementene vil vi nok kunne merke allerede neste år.

Og, fant jeg ut, der har jeg jo også en forklaring på hvorfor jeg så godt liker å kjøre slike biler. For da kan jeg si at ”det der prøvde jeg jo for lenge siden”. Og det gir i hvert fall kred i motorjournalistmiljøet. Så får det ikke hjelpe at den ikke er Kryptonittdrevet allikevel.

Fakta om Citroën C-Métisse: