1987: Opel Omega

I denne tiden var åpenbart Årets Bil jury inne på en konvensjonell-kick. For hva er det som gjør den første Omega fortjent til æren, annet enn at den er så gjennomført alminnelig?

Jon Winding-Sørensen - bilnorge

Publisert fredag 08.12.2000 - 13:09

Det var antagelig ikke det at Opel plutselig bygde store biler som gjorde utslaget heller. Opel har alltid bygd store også, Kapitän, Admiral og Senator er kjente navn gjennom Opel-historien, noen med fete V-åtter motorer som i hvert fall hva komfort angikk gikk langt utenpå den Lotus-trimmede Opel-sekseren som Omega etterhånden ble utstyrt med for å lage litt fest rundt en førsteklasses, men akk så kjedelig, bil.

Kanskje fikk Opel oppmuntringen fordi de gjorde så mye morsomt på si. De hadde en rekke festlige konseptbiler den gangen også, Junior og Student og slike, som de aldri fikk lov til å sette i produksjon. For Opel var main stream. På tross av at de hadde unge rebeller av type Peter Davies (i dag distingvert sjef for Lancia design) eller Chris Bangle (i dag en enda mer distingvert sjef for BMW design).

På Omega-tiden var det Wayne Cherry som var tegnestue-direktør hos Opel (han hadde tidligere gjort så ville ting som droop-snoot fronten på Vauxhall Firenza) – han ble belønnet med vise-president stilling i USA, og er bestyrer for alt som heter design hos GM globalt. Frank Saucedo, som gikk til VW som sjef for California-studioet, jobbet på Omegaen, Davis gjorde det, Kevin Verduyn, som senere gikk til Chrysler og gjorde den originale Prowleren, var midt oppi Omega arbeidet. Samtidig som Wayne Cherry, mannen med verdens største Ferrari modellbil-samling, var toppsjef for GM design, globalt. Masse talent i Omega historien, kanskje kreves det talent for å gjøre ting så alminnelig?

For dette er en av de få Årets Biler som ikke klarte å vekke noen følelser i noen som helst retning. Egentlig svært synd, for det var visst en god bil den gangen også. Skjønt, det er ikke så lett å huske..