Arne og evighetsprosjektet

Det går i den blå fargen.

– Jeg liker blå biler, sier Arne Trolldalen, åpner porten til låven har lar leid til mekking og billager utenfor Tønsberg i mer enn 25 år, finner nøkkelen til en 68 år gammel Austin A35 og antyder halvhøyt at den starter nok uten bruk av sveiv.

Det harker under panseret på gamlingen, kjøpt inn fra Sverige til morens 60 årsdag. Litt motvillig starter briten som lar seg lokke ut av vinterdvalen på sine fire smale sommerhjul for deretter å gjøre en aldri så liten piruett til ære for BilAutofil på den delvis islagte plassen ute i vintersola.

A35 som 60-års gave

– Min mor er halvt britisk og var på besøk hos slektninger i England i 1957. Der krydde det den gang av A35 og ikke minst forgjengeren A30, forklarer Arne som årsak til at nettopp en A35 befinner seg i entusiastens samling, en samling som ellers består av en flott og registrert Mini med problematisk topp og en strøken DS fra 1972. Padda er gjerne bruksbilen når regnet har skylt bort de siste restene av veisaltet og sola tørket opp asfalten.

– Hvor mange biler/bilprosjekter har du gjennom årene eid?

Det blir lenge stille.

– Jeg sender deg listen på SMS.

I alt 51 biler

Listen kommer i løpet av kvelden, vedlagt følgende kommentar: «Det ble ikke flere enn 51. Av disse var/ble/er 18 kjørbare». Noen minutter senere: «Oi! Glemte Ford Sierra og den tørsteste av dem alle, Chevrolet Caprice Wagon fra 1991. Farge? Blå naturligvis».

Enda litt senere: «Ta også med en amerikansk utgave av Ford Escort Wagon, bruktimportert av eieren før meg».

– Du kjøper og selger?

– Jeg har aldri solgt en bil med fortjeneste. Men det er prisen for å ha en hyggelig hobby og møte masse folk. Tidvis kommer det så mange innom at jeg ikke får gjort noe som helst. Blir sittende og prate isteden. Det er jo mye hyggeligere enn å skru.

Startet med Mini

Det er likevel ikke den lange listen med smakebiter fra det meste av verden Arne Trolldalen helst snakker om, men hans tette forhold til fransk og i særdeleshet erkebritisk bilproduksjon.

– Dette handler om tilfeldigheter som så mye i annet livet.

– Min aller første bil var Minien her på låven. Moren til en venn av foreldrene mine hadde gått bort, og i garasjen hennes sto Minien, matt, bulket og litt rusten. Prisen var 1500 kroner – og den gikk ikke.

Jeg var 19 år og bilen ble tauet hjem. Jeg gikk på Skagerak gymnas i Sandefjord, og det ble ikke gjort mer leksearbeid enn nødvendig før bilen var ferdig pusset opp og lakkert.

– Men kunne du sveise?

Mer plass enn du aner

– Nød lærer naken kvinne å spinne. Dette var lenge før internett, men jeg kjente en oppe i gata som sveiset litt. Heldigvis var det ikke så mye rust på Minien. Hva foreldrene mine tenkte på da de ga meg lov til å kjøpe Minien er jeg usikker på for mindre trafikksikker bil kunne man vel knapt få tak i.

– Nå er jo du en høyreist mann? Hvordan får du plass i knøttet?

– Det er mer plass enn man tror, og girstanga kan jo plasseres i knehasen.

– La oss snakke om prosjektet du har stående og som det ser ut til å være ganske mange timers arbeid igjen på?

Evighetsprosjektet

Arne finner fram en originalbrosjyre og kikker bort på to Austin Allegro de fleste ville betakket seg på å ha noe med å gjøre

– Jeg har alltid likt Allegro, liker hekken på den. Liker også fronten og kompaktheten ved bilen.

– Men kvaliteten var vel så som så? 1970-årene var jo streikenes år i britisk bilindustri.

Arne Trolldalen tenker seg om for ikke å tråkke feil i svaret.

Da nye, britiske biler ankom forhandleren den gang, måtte en mekaniker bruke en hel dag til å gå over bilen før den kunne leveres ut. På første gangs service var jo de engelske bilene fulle av olje under og mye som måtte fikses. De japanske bilene måtte intet fikses. Snakk om kvalitetsforskjell! Dette var to vidt forskjellige verdener.

– Like fullt er målet å så skikk på en av Allegroene?

Siste av de siste

– Jeg driver ikke med bil fordi det skal være så mye verdt. Allegro er jo ikke verd noe som helst. Så dette handler kun om hjertet. Og det jeg har holdt på med har vært billig å anskaffe. Det er mye å få tak i om man liker å skru, med unntak av Allegro. Jeg skulle gjerne hatt en ny front, men da må jeg trolig til England.

– Den bakerste Allegroen er 1981-modell, og den eneste gjenlevende av de 16 som ble tatt til Norge det året. Så var det slutt.

– Har du noen gang vurdert stasjonsvognen? 

– Nei, den synes jeg er så stygg. Det er formene på Allegro som tiltaler meg.

Samtalen er for lengst inne i det smale sporet, og bil-listen til Arne Trolldalen viser at eierskapet til slike har vært mange.

Trolldalen stråler opp.

Drømmen om tverrstilt rekkesekser

– Jeg hadde en Austin Princess 2200 HLS med tverrstilt rekkesekser (!). Den hadde gått som demovogn hos den lokale forhandleren. Bilen var forholdsvis lys brun med mørkebrunt venyltak, grønntonede ruter, velurseter, kromlister og tre i dashbordet. Den var bare SÅ delikat og selv om den hadde stått ute på et jorde i 5-6 år, men var helt rustfri.

Trolldalen stønner høyt bare ved å tenke tilbake på denne bilen.

– Vi må ta et sveip innom den franske også? 

DS starter på første forsøket og glir elegant ut til lufting i det flotte været.

Gudinnen

– Denne DS-en kjøpte far i 1990 og hentet den i Kongsberg. Jo eldre jeg blir, jo mer betyr minnene.

– Franske biler, og i særdeleshet DS, er jo regnet som kompliserte å skru på?

– Vel, ingen ville ha brukte DS. Og verkstedene ville i hvert fall ikke se dem. De forsto knapt hvordan det to meter lange panseret i aluminium skulle åpnes.

– I 2016 skiftet jeg forstilling på DS-en. Da holdt jeg på å gi opp. Heldigvis fikk jeg hjelp av han som klargjorde min DS da den var ny. Masse spesialverktøy måtte til.

– Forfatteren Nils-Fredrik Nielsen skrev om Citroën i «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» at bilene deres er like kompliserte under panseret som eiere er oppe i hodet. 

Liker det andre ikke har

Arne ler lenge og høyt før han sier: – Det var interessant og legger til at han også har hatt to Citroën CX Turbo 2. Og han har boken «Kunsten å vedlikeholde en gudinne». Jeg liker å omgi med ting andre ikke har.

Det er her jeg nevner at i min garasje står det også en fransk bil, en Kangoo 4x4 personbil med alt tilgjengelig utstyr. Det er kanskje fem av dem igjen i Norge nå.

Arne sperrer øynene opp. – Og du antydet at Allegro er sært?

– Så hva står på ønskelisten etter Allegroen?

–  Jeg har kommet til at nok er nok, nå. Den ungdommelige iveren er ikke der i samme grad som før. Så det holder med å få den ene av de to Allegroene opp på veien.

– Du kjører elektrisk til det daglige?

– Elektriske biler hadde jeg imot, skulle ikke ha det. Men så fikk jeg tak i en Nissan Leaf, og den ble en åpenbaring. Her tok jeg til de grader feil. Brukt elbil er miljøvennlig og gir meg god samvittighet til å kjøre de gamle bensinbilene.