Flying Spur har virkelig tatt av

12 sylindre, firehjulsdrift, mer enn 300 km/t og fire dører med full komfort på innsiden var en ganske overlegen oppskrift ved debuten i 2005.

Selv ikke S-Klassen var i nærheten. Eller – selv om den kanskje var det, er det et eller annet med metaverdien som allikevel ikke stemmer. Du har aldri sett en Bentley som taxi!

Nå kan man også godt si at tre generasjoner i løpet av femten år er ganske kjapt jobbet av en britisk tradisjonsprodusent.

Den første generasjonen varte til 2013 og navnet forklarte tydelig hvor den modellen kom fra. The Continental Flying Spur het den og var i realiteten en firedørs versjon av Continental GT.

Det slektskapet spilte ingen negativ rolle, tvert imot. Det første året ble det solgt 4.500 eksemplarer av modellen. Kanskje de skulle fortsatt å kalle den Continental til fornavn – da hadde de nådd 40.000 på ni år med den farten.

Andre generasjon debuterte på Genève-utstillingen i 2013. Det var mange nye trekk ved denne bilen. Det klareste trekket var at den nå bare het Flying Spur – Continental var blitt stående igjen borte i hjørnet.

Poenget var at man skulle fortelle at Continental – som tradisjonen dikterte – indikerte en virkelig førerglad bil, mens den nye nå virkelig skulle være lux og overflod – men ikke nødvendigvis overflod av lystige kjøreegenskaper.

Selvfølgelig var bilene fremdeles identiske – de var bare satt opp på forskjellig vis.

Og så åpnet endelig en offisiell Bentley-importør i Norge, og fabrikken fulgte opp ved å servere en flunkende ny Flying Spur på sommeren i fjor.

Norge takket for oppmerksomheten ved å registrere den første – og foreløpig den siste – nye FlySpur her i landet. (Riktignok ikke før en av de siste dagene i april i år).

Den nye har kvittet seg med gitter-grillen, i stedet har den vertikale pilarer som en slags kinesisk utgave av Rolls-Royce-grillen. B-ornamentet på toppen er endelig blitt belyst, og nå møter den fotgjengerpåkjøringsreglene.

Luftfjærene bak har 60 % større volum enn forgjengeren, hvilket kanskje også er tilfelle med eieren? Og i så fall hjelper det nok med ytterligere 13 cm akselavstand. Firehjulsdriften er også ny og bakhjulsstyring er på plass.

Jeg liker oppgitt toppfart: 333 km/t.

Fabrikken forteller at av disse 40.000 har halvparten gått til kunder i merkets to største markeder: Kina og USA. Bare 10 % har gått til hjemmemarkedet. Resten er fordelt på de resterende 65 forskjellige nasjonene Bentley har operasjoner i.

Altså også Norway.

Flere tall: bilen bygges på en linje der 250 superkunsthåndverkere setter sammen bilen for hånd (hvorfor? – Roboter er alltid bedre på sånt).

100 timer tilbringer den på båndet. Og fabrikken liker å snakke om hundrevis av kvalitetskontroller – som også kunne vært unngått dersom arbeidet var satt bort til våre automatiske venner.

Men, som sagt – du har aldri sett Bentley som en taxi.

Heldigvis minner Bentley oss også om at Flying Spur navnet slett ikke er nytt. Vi må tilbake til 1952 da herrene Blatchley og Evernden skapte Continental R – en bil som kunne kruse i ukevis i 160 uten å la seg merke med noe.

Den ble S1 og da den ble til en spesiell Mulliner-bygget elegant firedører ble den døpt Flying Spur.

I 1959 kom det en ny V-åtter og vi fikk S2 og Bentley kjøpte Mulliner og de fortsatte med sine Continental Flying Spur. Også da S3 debuterte i 1962, men siste gangen navnet fantes var i 1965. 40 år etter ble det gjenopplivet.

Men historien er ikke helt slutt ennå.

For denne fantastiske V-åtteren er en av bilhistoriens mest seiglivede. En praktfull maskin.

L-Serien het den da den døde helt i begynnelsen av juni i år. Syv montører brukte 15 timer på å montere den siste motoren sammen. Den fant veien ned i en Mulsanne som altså fader ut nå – uten noen tydelig etterfølger.

Det betyr at Flying Spur er merkets nye flaggskip. Foreløpig er jeg ikke helt overbevist om at den spiller i samme liga. Men kanskje akkurat denne ligaen egentlig er død?

Med 40.000 Flying Spur bak seg tyder jo ting på at Bentley vet hva de gjør.