Ferraris tredje Icona

Endelig en ny Ferrari der det overhodet ikke er tvil om hva det er.

Den er til de grader erke-Ferrari, med åpenbare røtter tilbake til alle sportsracerne som samlet pokaler i alle de store løpene, og tilbake til alle katalogbilene signert Pininfarina fra den tiden Pf+Ferrari var en garantert suksess.

Samtidig er den nye bilen noe helt annet enn nostalgisk. Her er det mange grep som (forhåpentlig) peker langt fremover.

Navnet Daytona har ment to ting for Ferrari-entusiastene.

Det første er den overlegne oppvisning på Daytonas 24-timersløp i 1967 da en 330 P3/P4 og en 330 P4 og en 412 P kjørte over målstreken side om side.

Det var en skikkelig hilsen på Fords hjemmebane etter at Ford hadde hatt tre biler først over målstreken på Le Mans året før.

Denne seieren resulterte i Ferraris andre Daytona-referanse. En nydelig, stor, Gran Touring bil med utvilsomme og svært harmoniske Pininfarina-linjer. Veldig mye V12 langt der foran og glasshuset, som rommet to, langt der bak.

Jeg tror vi kan slå fast at den nye bilen er oppkalt etter løpsseieren og ikke etter GT-bilen. For de bilene vi ser spor av i dette designet er alle P-bilene – prototypene – fra gylne 60 årene.

Ser man etter med velvillige øyne finner man både 350 Can Am, 512-bilene og ikke minst 330 P3 som kanskje er den av de gamle som virkelig hadde fortjent Daytona-navnet.

Men nå er det altså hentet opp igjen, Daytona SP3 er det fulle navnet og dermed er den solid plassert i historien.

Men en mye ferskere historie enn den om gladiatorene på de store racerbanene.

Denne historien startet i 2018 med det nye Icona-programmet der vi fikk Monza SP 1 og Monza SP 2 – biler med direkte referanse til 50-tallets barchettaer.

Hvis du var på Oslo Motor Show så du en av disse bilene på standen til BIL/Autofil.

Akkurat som man kunne se en av disse bilene for seg i et Mille Miglia løp på femti-tallet, kan man se den nye for seg på en racerbane.

Hele bilen har en racingholdning – og spesifikasjonene understreker det. 6,5-liters V12-motoren sitter rett bak føreren.

Dette er den kraftigste motoren uten pustehjelp Ferrari noen gang har bygget. 840 hk og 697 Nm med rødstrek på 9.500. Den tar det hele til 340 km/t. Underveis traff du hundre etter 2,85 sekunder og 200 etter 7,4.

Men her er det vel estetikken som er det viktigste.

– Dette er et kunstverk, og ikke bare en bil, sier Flavio Manzoni, Ferraris designsjef, om den nye Iconaen.

Sannsynligvis tenker han på den store friheten designerne hadde da de gikk løs på denne oppgaven.

Dette prosjektet har vært helt designdrevet uten å skjele til kundekrav og moteretninger. Frykten for at man ikke ville finne kjøpere behøvde man i hvert fall ikke tenke på. Denne skal bygges i 599 eksemplarer og prisen, før spesielle ønsker, er på 2 millioner euro.

Alle er for lengst solgt.

Arkitekturen er som hos LaFerrari, og formen er full av skjulte overraskelser.

Det som kan se ut som en klassisk Pininfarina design er også en aerodynamisk forundringseske.

Ikke antydning av aktive, aerodynamiske innretninger, men for eksempel finner du «skorsteiner» som henter ut luften som gir tendenser til løft fra bilens underside. Luften ledes gjennom dørene og slippes ut bak.

Der du har de horisontale listene som dekker baklysene og som gjør bilen like karakteristisk bakfra som forfra.

Setene kan ikke reguleres, men skreddersys sikkert til eieren. Cockpit-interiøret er også et utvilsomt Ferrari miljø og på bildet av bilen rett ovenfra ser den egentlig ikke mye åpen ut.

Litt som de forhjulsdrevne Peugeot cabrioletene der den krumme frontruten var trukket så langt tilbake at regndråper som ville finne veien inn måtte oppføre seg ekstremt intelligent.

Utvendige mål er 469 x 205 x 114 cm på 265 cm akselavstand. Og det hele veier snaue 1500 kg.

Dersom Ferrari igjen kommer opp med en Dino for gatebruk, håper jeg den vil se ut noe i retning av dette.

Det er to av Manzonis frontfolk som er ansvarlige her – Carlo Palazzani er sjefdesigner for Sportsbil-eksteriørene og Fabio Mazzari fronter Granturismo-modellene.

Jeg gleder meg til å finne ut om resultatet kommer fra én av dem, eller om dette er et samarbeide.