Det var en gang: Ken Tyrrell og Formel 1

Ja da – jeg veit. Racing er ikke som det var og alt var bedre før.

Ikke.

Nei vel. Men det var i hvert fall annerledes.

Ken Tyrrells førstefører, Jackie Stewart, ble verdensmester i Kens biler tre ganger, og den ene gangen tok han med seg bilen til topps også, og Tyrrell ble verdensmester som konstruktør.

Med en smart designer som jobbet fra sin egen garasje, og sju flinke mekanikere som bygde det hele i et skur langt ute på landsbygda.

Motoren var en hyllevare fra Ford som alle – du også – kunne kjøpe for 7.500 pund!

Det er en praktfull, kjapp, video der Ken Tyrrell blir intervjuet om deler av karrieren. Der selger han den første Tyrrell Ford for 7.500 pund. «Ganske billig for en bil med lav kilometer med bare en eier» syns intervjueren.

Tyrrell forteller ham at det kostet ham 15.500 pund og bygge den.

– Men hele racingteamet da, spør intervjueren.

– Temmelig nøyaktig 200.000 pund, svarer Tyrrell. Selv en mislykket Formel 4 fører, men med en viss suksess i trelasthandel.

Hva han ikke kunne fortelle da var at Tyrrell etter hvert ble BAR, så Honda, så Brawn og i dag heter den direkte etterkommeren Mercedes AMG.

Litt mer respekt takk, før du med en uinteressert mine spør om hva dette Tyrrell egentlig er.

Tilfeldig mestermøte

Mannen selv fløy for RAF under krigen, i Lancaster Halifax, kjørte små racerbiler etterpå – kunne kanskje blitt sportsbilfører for Aston Martin hvis det ikke hadde vært for en viss Stirling Moss, og bestemte seg for å drive et eget team i stedet for å forsøke å slå de gode sjåførene.

Helt tilfeldig fikk han ukjente Jackie Stewart i fanget, og en kontrakt med Matra, med backing fra det franske oljeselskapet Elf.

Første VM i 1969.

Så kom Ford med Cosworth motoren, Derek Gardner satt hjemme i garasjen og tegnet racerbil, nytt VM i 1971. Og da ble det så mange poeng at Tyrrell vant konstruktørprisen også.

Tragisk slutt

Ny suksess – og tragedie i 1973. VM på Stewart, men med bitter ettersmak. I årets siste løp krasjet den andre Tyrrell-føreren, Francois Cevert dødelig.

Stewarts beste venn.

Tyrrell visste at dette ville bli Stewarts siste løp, selv om skotten ikke en gang hadde betrodd sin kone om beslutningen. Tyrrell hadde bedt Stewart la Cevert vinne, dersom de avsluttet en-to. Stewart ville tenke på det.

Det ville bli hans 100. Grand Prix løp – og 27 seire så langt, men samtidig å gi kompisen en skikkelig kickstart før han ble teamets førstefører ville vært en hyggelig gest.

Det ble ikke noe av noe. Av respekt for Cevert stilte de ikke til start og Tyrrell måtte ut og finne ikke bare én, men to, nye førere.

Lang suksessrekke

Listen over navn han hadde kontrakt med er som førstesiden i bilsportens hvem er hvem. Scheckter, Depailler, Alboreto – alle kom på seierspallen da de kjørte Tyrrell. Peroni, Belloff, Alesi, Ickx, Surtees, er andre førere,

Prøv å spørre Martin Brundle – nå en av kommentator-veteranene i Formel 1-scenen, om tiden han kjørte for Tyrrell – det er bare solskinn. For ikke å snakke om Jos Verstappen, far til en annen kjent Verstappen.

Ting var blitt vanskelig, Grand Prix var blitt stor butikk med flere markeds- og PR-folk enn ingeniører og mekanikere. Et privatlag som Tyrrells kunne vanskelig overleve.

Han solgte til British American Tobacco i 1998, men før han solgte hadde han skrevet kontrakt med Tora Togaki, og han trodde sterkt på Jos Verstappen som han også ville ha med.

Mannen som ledet BAT-teamet, Craig Pollock, tidligere ski-instruktør, tilhørte den nye generasjonen F1-spisser som hadde en viss peiling på show bizz og null peiling på racing. Han ansatte i stedet en betal-fører som het Riccardo Rosset.

Det ble en skikkelig beef, Tyrrell som ikke hadde gått glipp av et eneste løp på 30 år, følte seg utestengt fra sitt gamle lag, og satt hjemme og så på Argentinas Grand Prix det året sammen med legendariske Matt Bishop fra Motor Sport og syntes det var blitt helt jævlig.

De gamle mekanikerne hans syntes det samme. De byttet om T’en og R’en på Rossets navn på scooteren i depotet. Hvis du ikke vet hva Tosser betyr, trenger du en litt mer liberal ordbok.

(saken fortsetter)

Frem fra glemselen

Grunnen til at denne lange Tyrrell-historien dukker opp nå er at en gammel brakke er flyttet til Goodwood, der den skal starte sitt nye liv under banens 81. Member’s Meeting i midten av denne måneden.

– Folk fra hele verden kommer kjørende hit, og titter inn gjennom vinduene og skal fotograferes foran de blå doble dørene, fortalte Ross Feeney. Han er sjef for Club Green, et firma som drev med selskaps-artikler og eide skuret som har vært fylt av muntre party-hatter til nylig.

Da Ken Tyrrell startet racingteamet sitt i 1958, bukte han en gammel militærbrakke som hovedkvarter. Det sto på familiens tomt. Han kastet ut trevarene og flyttet inn med noen mekanikere og nødvendig utstyr.

Det var eneste bygget de hadde i mange år. Der ble bilene bygget og modifisert og reparert og vedlikeholdt. De blå dørene klarte å holde på to enorme hemmeligheter – først at Tyrrell virkelig bygde sin egen F1-bil etter Matra-perioden. Den andre at de bygde P34 som debuterte i 1976. Ikke en fantastisk karriere på den, men denne sekshjulingen er vel en av de mest berømte F1-biler noensinne.

Reddet fra undergang

For to år siden skrev en entusiast et bekymret leserbrev til Motor Sport med alarm om at nå var dette historiske landemerket i ferd med å bli revet.

Club Green kunne ikke lenger bruke det, de ville gjerne gi det bort til noen som ville overta og flytte det, men 100.000 pund som arbeidet ville koste – halvparten bare for asbest-taket – var for mye.

Motor Sport gjorde et storartet intervju med Jackie Stewart om tiden i brakka, Hertugen av Richmond, tidligere Earl of March – mannen som bestyrer hele Goodwood-satsingen – ble oppmerksom på saken og satte umiddelbart et program i gang.

Nennsom restaurering og flytting – det bød ikke på store problemer, disse brakkene var jo prefabrikerte og kom i fem deler, så de var enkle å plukke fra hverandre i store enheter, og sette sammen igjen.

Den har jo ikke akkurat imponerende dimensjoner heller – 8 ganger 30 meter.

Nå står den på Goodwoods Hurricane Lawn – det er vel det nærmeste man kunne komme en Halifax-plen – det var jo det flyet Ken Tyrrell fløy.

Og er et konkret minne om en tid man godt kan skjenke en tanke når man bli bombardert av dagens F1 multimilliard-glitter.