Rock’n Rolls

Hvorfor bilen, kanskje en av de best kjente etterkrigs-kjendis-Rollsene blir kalt psykedelisk, aner jeg ikke – for er det noe den ikke er, så er det psykedelisk.

Marijke Koger var en del av kunstnergruppa The Fool – nå er vi tilbake i 1966/67 – og da John Lennon fant ut at han skulle gjøre noe med sin køla svarte Phantom V, foreslo hun dekorasjoner som lente seg på den Rom-mønstrede sigøynerkjerra han hadde hjemme i Weybridge.

Det er faktisk en sterk engelsk tradisjon dette, du finner den type lyse, glade blomsterdekorasjoner på en rekke av kanalbåtene også, fremdeles.

Men det hadde kanskje ikke passet Sgt. Pepper-myten å kalle den for Rom-bilen?

Dette er i hvert fall en av de bilene som skal opptre sammen med hele Phantom-rekken når det åttende fantomet skal debutere i London i slutten av måneden.

Den enestående utstillingen vil bare stå et par dager, fra 29. juli til 2. august, i Bonhams lokaler i New Bond Street, London.

Historien om denne fjerde bilen i serien (til nå har vi hatt I, III, III og altså – her – V) er ikke like fargerik som bilen selv. (Du finner de tidligere omtalte her på våre Rolls-Royce-sider)

Beatles-høvdingen fikk denne schværingen i juni 1965 og bygget den om – men bare innvendig. Up-to-date lydsystem, telefon og TV. Dobbeltseng og kjøleskap også forresten.

Men etter noen år leverte han den til karosseribyggeren J.P. Fallon med beskjed om at den måtte jazzes opp utvendig. Den ble ferdig noen dager før Sgt. Pepper ble sluppet, den 1. juni 1967.

Han brukte den sporadisk – de to best kjente turene var da han hentet sin MBE hos dronningen i 1965 – da var den fremdeles svart, og da han tok den samme turen i 1969 – for å levere den tilbake, blant annet i protest mot Vietnam-krigen. Denne gangen i rom-versjonen.

I 1970 tok han den med seg til USA, der den sporadisk ble brukt for å frakte andre rockere, men i 1977 endte den på et museum som et element i en veldig komplisert skatteavtale han gjorde med amerikanske myndigheter.

I 1985 ble bilen auksjonert bort. Den endte på $ 2.299.000 som var skikkelig rekord i sin tid! Og kom faktisk til Royal Museum of British Columbia. Det er altså Canada som bevarer dette minnesmerket nå og som har lånt den bort til denne presentasjonen.

Men det er mer ved denne historien.

J.P. Fallon hadde konket på 80-tallet, men i 2014 fikk Frank Nash dette øst-London selskapet på beina igjen.

Noe av det første han ville gjøre var å feire Phantomets 90-års dag («New Phantom» – etterfølgeren til Silver Ghost – debuterte i 1925), og var det noen bedre måte å gjøre det på enn å bringe tilbake selskapets mest berømte verk?

De fant en passende Phantom hos Rolls-spesialisten Overton’s. Den hadde bare gjort 1500 km de siste 20 årene, og ble bygget opp igjen fra bånn.

Imens hadde Nash samlet mannskapet, blant dem Peter Morris som var ansatt der også i 1967 («jeg måtte fikse på noen av blomstene i 1968, fordi John hadde skrapt borti en mur») og som jobber der nå.

J.P. Fallon deltok også aktivt i arbeidet, sammen med noen av kunstnerne som hadde vært med da Opus 1 ble skapt.

Bilen fikk et rødt interiør, adskillig mer rokka enn Lennons triste svarte, og askebegerne er kanskje mer rap enn rock: ekte sølv med RR-merket i 18 karat gull. Se bilder som ble tatt under oppbyggingen her.

Nummer to ble klar helt ved årsskiftet 2014/2015. Og etter det har den vel tjent seg inn mange ganger. Som attraksjon på utstillinger og parader, og ikke minst som en av de mest populære bryllupsbilene på øya.

Mens Lennon-Fantomet vanligvis står gjemt bort på et dødt museum.