GT86-rival fra Kia

Hvorfor i all verden de kaller den Stinger er egentlig det eneste jeg lurer på med denne bilen. Resten er logisk, spennende og attraktivt.

Men akkurat Stinger? FIM-92 Stinger var en ganske dødelig rakett med infrarødt målsøkersystem, som på egen hånd tok seg frem til målet og eksploderte.

Den eneste likheten jeg kan se mellom dette dødsverktøyet og Kias kommende sportsbil, er at begge kan betjenes av en enkelt person.

Realiserbar
Kias kommende sportsbil, skriver jeg. Men det gjøres selvfølgelig helt klart at denne bilen ikke er ment for produksjon.

Kia har imidlertid opparbeidet en stor grad av bilsport-troverdighet i USA gjennom sin innsats i Pirelli World Challenge-serien, og denne bilen er helt åpenbart modellert på noe som både er mulig og aktuelt.

Fotavtrykket er helt i GT86 / BRZ / Miata-territorium. Akselavstand på 261 cm, utvendige mål er 430 x 200 x 124 cm, vekten er 1300 kg, og driften skjer gjennom en sekstrinns manuell kasse og bakhjulene fra en 2-liters turbo-firer på cirka 315 hester – en motor som i Challenge-trim er mer enn god nok for 400.

Det som er virkelig nytt med denne bilen, er at det må være den første Kia siden tidenes morgen som ikke blir frontet av designsjefen himself, Peter Schreyer. Her han han helt overlatt ordet til Tom Kearns.

Erfaren designer
Han er sjef for Kias Designcenter i California, og det er der dette forslaget kom fra og denne konseptbilen oppsto.

Kearns kom fra en rekke spennende Cadillac-konsepter til Kia i Irvine, California i 2004. Noe av det beste han har gjort der er Soul, men jeg husker han også for konseptbilen Kue fra Detroit 2007 – ikke minst fordi dette vel var den første bilen som vant en designpris for Kia og ble gjort i god tid før Schreyer fikk festet grepet på Kia Design.

Kearns sier i hvert fall at dette er en modell som skal minne oss om den tiden det fantes sportsbiler folk flest hadde råd til å kjøpe (og evner til å kjøre), og den gang high performance også beskrev en direkte forbindelse mellom fører og maskin, uten at en rekke elektroniske dingser skal legge seg opp i det som skjer».

Det er også en modell som minner litt om gamle Datsun Z i profil, først og fremst på grunn av det lange panseret og måten hekken avsluttes på.

Fronten, derimot, kan de få ha i fred for meg. Kjeften som stikker ut langt foran de vertikale – og sikkert ulovlige – hovedlysene ser ut som seriøst snusbruk, både med over- og underleppa over alt for lang tid.

Råskap
Kearns og hans folk har virkelig lagt vekt på at denne bilen skal være ganske rå. At den har hjul med sentermutter er en ting, men bevisst å bygge interiøret uten tepper viser at her tenker de formål.

Eller de tenker i det minste på hva som kan gi inntrykk av formål. Men formålet for en 2+2 bil i dette segmentet skal også være at «det skal være like selvsagt at den kan brukes til å kjøre ungene til barnehagen med, som at man skal kunne ha moro med den på bane en lang dag».

«Et mulig glimt av Kias fremtid» er måten Kearns oppsummerer produksjons-mulightene på.

Men hva som forhåpentlig vil komme i produksjon er de transparente A-stolpene. Var det ikke på Volvos SCC (2001) vi så noe slikt første gang? Kia sier at disse gir føreren 270 grader fri sikt. På høy tid, sier vi.

På høy tid, også, at Kia kommer med noe som virkelig bygger image i en annen retning enn det snusfornuftige med tendenser mot det kjedelige.