AMG overgår Mercedes

Hvis vi om fem år kommer til å se tilbake på dette røde sentrum på 2017 Genève som starten på en designrevolusjon hos Mercedes-Benz, har vi hoppet over første kapittel.

Tidligere i år, under et seminar der Daimlers designsjef Gorden Wagoner tok et evig farvel med skarpe kanter og overflødig skulpturering, viste han det i praksis ved å avduke den femte skulpturen i serien «Aestethics».

Hvis du absolutt måte vite det, så kom eneren i 2010, nummer to i 2011 og det gjorde sannelig nr. 3 også – men den het «Aestethics 125». Og så fikk vi «Aestethics S» i 2012.

Jeg er ikke sikker på at du finner dem alle sammen på BilNorge – jeg syntes vel ikke alle var like spennende. Stand-dekorasjon fra Frankfurt 2013 tåler en reprise - den ble på forkemunne til «Aesthetics No Name» siden den ikke hadde noe nummer.

Men femmer’n var god. Det var en nydelig figur, med gode proporsjoner og disiplinert, tilbakeholdende design. Det gjorde jo heller ikke noe at den hadde fått en utforming slik at den så ut som elegant emballasje av krympeplast, dette var egentlig ikke noen bil, dette var bare lekkert.

Lukket visning
Mercedes hadde tatt med seg skulpturen til Genève også, men ikke for hopen. Det var bare de som stilte opp på mandags ettermiddagen som fikk gleden av å møte den i et virkelig Chambré Separée (sorry, men med svarte vegger, svarte portierer du måtte kjempe deg gjennom og en virkelig sensuelt rød figur i midte, med flatterende belysning, fikk jeg virkelig assosiasjoner av litt grisete Paris ved forrige århundreskifte).

I hvert fall tok en av Gorden Wagoners designere, Olivier Laurent, oss med rundt og forklarte det rasjonale ved det nye designspråket.

Og da hadde vi ennå ikke sett den fullvoksne bilen, for det er ikke tvil om at AMG GT Concept var det første resultatet av «vekk med alt det overflødige».

Stormens øye
I et hav av forstyrrende og støyende designelementer, som var årets Genève, sto denne som det stille øyet midt i en storm.

Vellykket hele veien – fra den dominerende fronten med den litt sexy overleppa som både går opp og stikker litt frem, via de to klassiske bulene på panseret og langsmed hele flanken der bare en diskret forsiktig fold holder det hele sammen, og der de konkave sidene bare antyder at «jeg er klar til å gjøre et kjempeløp» til den nydelige avslutningen som bare forteller at «Sorry. Det er ikke mer».

Det hele rammet inn av fullstendig ny lysteknologi i alle hjørner som ikke bare gir masse løfter om spennende muligheter for ny lysgrafikk, men som også kan være godt nytt for norske skiturister som glemmer at isen over lyktene ikke smelter lenger.

For nå gjør de nok det igjen. Her bruker Mercedes – sorry AMG – noe de kaller Nano active fibre technology som jeg ikke vet mer om enn at designerne har måttet bygge inn en enhet med kjøleribber for å fjerne overflødig varme fra enhetene.

Jeg vet altfor lite om konkrete detaljer her, kanskje jeg spurte for lite, jeg var – alvorlig talt – forholdsvis overstadig begeistret bare ved å rusle rundt bilen.

Men jeg oppfattet da i hvert fall såpass som at de sa at denne utstillingsbilen skulle gi oss et lite inntrykk av kommende produksjonsbiler – og der var det åpenbart at han snakket rent Mercedes, og ikke en eller annen spesiell AMG-dialekt.

Jeg oppfattet også at det sto EQ Power + et sted, som er en todelt kode, dels for elektrifiseringsinnsats, og dels for hybrid-teknologi hentet fra Formel 1 hybridene.

Så vi snakker sikkert 4-liters V8 og 4-mosjons og separat elmotor bak og sikkert 0-100 på 3 og alt det tullet som kommer på papir før et hjul har rullet.

Nesten perfekt
For ingen behøver vel å tvile på at AMG kan legge akkurat hva de vil inn i dette skallet, men inntil vi så denne bilen, kunne det har vært en berettige tvil om AMG/Mercedes var i stand til å lage noe så elegant.

Spesielt siden det bare er noen måneder siden de slo oss i hue med det enorme, røde Maybach-konseptet som debuterte på Pebble Beach og deretter ødela mye av gleden over Paris-utstillingen.

Nå er jeg nesten helt trygg på at nye produksjonsmodeller fra Stuttgart (og Affalterbach) kommer til å sette ny standard i kontrollert og underforstått eleganse, men allikevel med det nødvendig snev av muskler og arroganse.

Den eneste grunnen til at jeg ikke er helt trygg på designfermtiden derfra allikevel, er de utrolige blinge felgene man av en eller annen grunn hadde valgt å sette på bilen.

Hvis det var en tanke bak, for eksempel at den skulle fungere som føflekken i feisen på en ellers prefekt kvinne, så fungerte det ikke. Dette så ut som den ene detaljen som skulle kunne appellere til folk som ikke ville kjenne igjen god smak om den håndhilste på dem.