Battista i by'n

Nils Tronrud driver butikk, skjønt noen ganger kan man lure.

Det kan virke som han bare vil gjøre folk glade.

Han startet tidlig med å selge BMW – der var det ikke langt mellom litt spesielle BMW-er som bråkte eller var raske eller ofte begge deler.

Han drev Land Rover som etter hvert ble mer Range- og Land Rover enn Land Rover selv. Og han gjemte seg ikke bort i skyggeland da Jaguar dukket opp heller.

Han har alltid hatt sans for det litt spesielle.

«Det er passion, skjønner du» sier når han skal forklare.

Spesielt når han skal forklare og forsvare sitt siste initiativ – Brooklands Motors, med undertittel Bentley Oslo.

Der har han gjort folk som er glad i klassisk britisk ekstra glade i et års tid nå. Nylig innflyttet i et Bentley palass på Norges raskeste kilometer – veistubben på Billingstad i Asker med superbil-forretninger tettere enn klesbutikker på Karl Johan.

Og i disse dager pynter han opp i høstmørket ved å hente hjem en eksklusiv spesialutgave av en bil som skal bli en av verdens mest eksklusive: Battista.

Dette er vel bare andre eller tredje gangen spesialversjonen Anniversario vises offentlig. Det som er spesielt med Anniversario er en del dekor-detaljer, materialbruk, litt aero, større hjul som er 3 kg lettere enn et eller annet og at hele bilen er ti kilo lettere enn den egentlige.

Det koster rundt fire millioner ekstra, og vi kan vel kanskje regne med at de som betaler en slik overpris kanskje også kan by på minst ti kg i egen overvekt. Dermed gikk den vektfordelen fyken.

Men høy pris, også fordi den skal bygges i bare fem eksemplarer. Volum-modellen skal bygges i «inntil 150 eksemplarer».

Legg merke til «inntil..»

Tronrud er bare begeistret, og visst er det masse å være begeistret over. Det beste av det meste, teknologisk, ja visst, men også når det gjelder kvalitet og materialer og slikt man kan glede seg over selv når den står stille.

– Men jeg bruker ikke veldig mye energi på den, sier han videre når vi er enige om at dette er ikke akkurat den bilen verden trenger – 2 seter, 1900 hester, en motor til hvert hjul, en prislapp på NOK 22 millioner.

Derimot er vi enige om at dersom de kommer opp med den mindre Pura Vision-familien på inntil fire batterielektriske biler, kan det blir litt mer interessant. 1000 hester og 180-200.000 euro. Nils har sett den første av modellene – en stor SUV – og likte det han så.

De bilene skulle vært vist på Pebble Beach i år. Det er selvfølgelig utsatt, og i stedet for å komme på markedet i 2022, snakkes det nå om 2023 – og med litt mindre klare formuleringer enn før.

For Tronrud og hans effektive gjeng hadde sørget for å vi kunne få svar også, ved å rigge opp linker.

Denne nedskriveren var ganske god på sitt første spørsmål, til designsjef Luca Borgogno.

Det neste var heller ikke helt galt, men så begynte det å rase nedoverbakke.

Første spørsmål var om Borgogno hadde sluttet å undervise, i femten år har han nemlig vært en av hovedinstruktørene på Istituto Europeo di Design i Torino.

Elevene derfra har alltid vist fantastiske 1:1 modeller på Genève-utstillingen, Hyundais Passo Corto, Cisitalia 202E, Abarth Scorpion osv. (bare se i arkivet vårt og let etter Genève-utstillingene, der er de alle sammen) og disse skolearbeidene har i veldig stor grad vært preget av Luca.

Neste spørsmål var ganske naturlig, for jeg skjønte ikke helt hva han drev med. Han er Chief Design Officer hos Automobili Pininfarina, det vet jeg. Det er en viss tvil om dagens Battista er hans, men store deler av den ble gjort da han jobbet hos Pininfarina – karosseriprodusenten.

Men hvordan er det nå da, spurte jeg. Er du kunde hos Pininfarina når du kommer med bestillinger på de nye Pura Vision modellene, eller har du ditt eget studio i München hvor du tegner dem, eller rusler du rundt i Cambiano og blander deg med dine tidligere kolleger når dere alle sammen jobber på bilene dine?

Så viser det seg at Automobili Pininfarina har sitt eget studio i Torino sentrum der han har sitt eget dedikerte crew – helt uten forbindelse med Carrozzeriaen.

Med andre ord, også når vi snakker karosseridesign snakker vil to forskjellige Pininfarinaer nå, og egentlig har ikke Anniversario noen rett til å feire nitti år siden noen grunnleggelse, fordi nitti-åringen i realiteten er et helt annet selskap.

Eller var det noe jeg ikke fikk med meg? – linker er ikke alltid greit.

Verre ble det da jeg full av kunnskap og vanskelig tilgjengelig informasjon forsøkte å få Per Svantesson, CEO siden tidlig i vår, til å «innrømme» (som det heter blant oss kanonjournalister) at hele forretningsmodellen hang i en meget tynn tråd.

Det begynte med at jeg spurte ham om hva som hadde skjedd med Pura Vision. Da prosjektet, og modell av den ene bilen, ble vist i LA i fjor høst, fikk vi inntrykk av at dette skulle bli en Battista Junior – alt gjort hjemme.

Men så har det dukket opp mye rart, ikke minst samarbeid med Bosch og Benteler og mange andre som du egentlig kan gå til for å bygge hele bilen din, uten noen annen innsats enn utlegg.

Svantesson svarte at selvfølgelig bygger også Automobili Pininfarina opp relasjoner med nyttige forbindelser og partnere, og hva er galt med det? Gjør ikke alle det?

Da var det jeg satte inn nådestøtet (man skulle tro jeg var gammel nok til å vite at man stiller ikke de smarte spørsmålene i plenum) da jeg tok for meg M&M-sjef Pawan Goenkas gjennomgang av Mahindra & Mahindras første kvartal i inneværende forretningsår (avvikende regnskapsår).

Det er faktisk litt relevant, for M&M eier 70,06 av Pininfarina (og dermed også av Automobili Pf, regner jeg med) og hadde hatt et elendig kvartal og en av toppene, dr. Goenka, fortalte at de lette etter en investeringspartner i sitt eget, indiske, elbilselskap, Mahindra Electric (som også kjører Formel E og ble nest sist i den siste sesongen).

Videre at de hadde bestemt seg for ikke å investere mer i Ssangyong, som de også eier, og til sist sa han at de evaluerte om de skulle utvide produkt-portfolien for APF.

For meg hørtes det siste ut som at Pura Vision prosjektet langt fra var vedtatt, og da han samtidig snakket om Battista i et volum mellom 75 og 150 (Tidligere har det bare vært snakk om 150!) begynte jeg å lure på om heller ikke dette var trygt forankret, finansielt.

Det var selvfølgelig ikke vanskelig for Svantesson å finte vekk den heller. Hvem er det som ikke er på stadig jakt etter partnere, finansielle eller industrielle. Og prosjektet i Torino/München går på skinner.

Det stoppet meg.

Men en liten skjønnhetsfeil da:

Det etterlatte inntrykket er at dette mesterstykket altså er gjort 100 % in-house, enten vi kaller huset Pininfarina eller Automobili Pininfarina.

– I München er vi ikke mange, 100 omtrent, teknikere på et høyt plan. Tysk ingeniørkunst blandet med italiensk design – hva kan bli bedre enn det? sa Svantesson.

Ikke under hele seansen ble Rimac nevnt med et ord.

Men da Battista debuterte i Genève for halvannet år siden var jo hele historien at her hadde Pininfarina betalt 91 millioner dollar for Rimacs C2 karbon-chassis og 1914 hesters quad-motor batterielektrisk teknologi.

Jeg mistet motet der gitt, jeg spurte ikke om hvorfor han ikke hadde nevnt Rimac eller Kroatia.

Og da droppet jeg også et siste spørsmål til Luca Borgogno. For under den samme Genève-seansen var det Pininfarinas sjefdesigner, Carlo Bonzanigo som viste meg rundt. Med en mine, og en innsikt som gjorde at jeg alltid har trodd at det var han som til de grader hadde unngått å lage noen ny Ferrari, og at det var han som var Battistas egentlige skaper.

Feil kan man ta, men man behøver ikke alltid vise det frem for resten av flokken.

Vil du ta del av dette gledesinnslaget, forært deg av Nils Tronrud og hans folk – jeg startet med å si at han driver butikk, skjønt noen ganger kan man lure, og dette kan han umulig tjene penger på – så står Battista i Bentley-lokalene på Billingstadsletta frem til og med fredag ettermiddag.

Bare gå etter lukten av edelt tre og tjukt skinn, og en forsiktig eim av bensin – hilsen Bentley. Karbon, aluminium og volter og amperer lukter ikke like bra.

Her finner du flere videoer