Settefør, drøvdygd og noe morsomt

Det er kanskje grunn til å påstå at jeg ikke behandler festforestillingene til Volkswagen-gruppen helt objektivt.

Men her har vi altså Genève- (eller Frankfurt) utstillingens mest pompøse slå-seg-på-brystet presentasjon.

Det er så utrolig etterspørsel etter adgangskort at selv en av MøllerGruppens egne informasjonsansvarlige ikke får adgang. Og her har vi security rund baut.

Strekkoder for å slippe inn, vegg-til-vegg med folk med propper i ørene, selv noen av kelnerne gikk med slikt.

Likevel greide jeg i løpet av ti minutter å få nyprintede adgangskort til fem forskjellige visittkort, tre av visittkortene var til og med åpenbart fra konkurrerende firmaer. Jeg mener, hvor pompøs kan du bli?

Og når du så serverer en presentasjon som dels består av langdryge innslag om hvor seriøst vi tar opplæring av ungdom, eller karbon-printen fra våre fabrikker – alvorlig nok, og absolutt verd en applaus, men med lav show biz attraksjon - og dels av en presentasjon av nyheter som stort sett er i hvert fall ikke det, kan man virkelig begynne å lure på hvorfor godt over 1000 såkalte journalister trekkes til dette opplegget år etter år.

Hva som også er helt utrolig er hvordan toppsjefer, administrerende direktører eller styreformenn for de forskjellige merkene, trekkes frem for å presentere sin bil, og så står og lirer av seg rene kataloginformasjoner («denne har ti hestekrefter mer enn forgjengeren») uten noe forsøk på å blåse liv eller personlighet inn i «sitt» merke - da blir det hele ganske grått.

Denne gangen slo ikke en gang James Muir til, waliser og sjef for Seat. Han pleier å være litt på tvers av konsernet, men også han hadde iført seg corporate uniform, som også betyr slips, og var uvanlig blodfattig i sin presentasjon av noe som så ut som en Bora eller Jetta, men som han kalte Toledo Concept.

Av andre ting dere har sett før er for eksempel VW Cross Coupé, og hvor begeistret kan vi bli for å høre at nå har den en drivlinje som er enda CO2-magrere enn den var i Tokyo?

Det er ikke noe vi kan se eller ta på, liksom. Det kan jo også trygt antydes at en Skoda Citigo kanskje ikke hisset forsamlingen opp til vanvittige ovasjoner.

En ny Boxster er kanskje ikke uventet, og en konsept-utgave av en Amarok er heller ikke greia etter ni om kvelden. Og jeg må tilstå at jeg så ikke engang hva som var konsept, bortsett fra noen stigtrinn som ble felt inn, akkurat som på trikken.

Men så fikk vi en Bentley da. Så eksperiment at den het EXP 9 F, og med tanke på at Porsche virkelig bragte Cayenne inn i verden, og at den ble en suksess, skal du ikke se bort fra at denne også blir virkelighet.

Enorm, ikke akkurat elegant, men schvære motorer (i hvert fall V12) og vaffelmønstret hvitt skinninteriør.

Aston Martin har vært så vennlig at de ikke har vist frem sin Lagonda siden de debuterte den i 2009. Kan vi håpe på liknende skånsom og diskret oppførsel fra Bentley? La oss, liksom, glemme den.

Noe av det samme skjedde faktisk med den «nye» Bugattien som ble vist. 1200 hesters motoren, men med taket av så den hadde fått enda et nytt navn, Veyron 16.4 Grand Sport Vitesse.

Og Vitesse har overhode ikke noen plass i Bugatti-historien (det har egentlig ikke Veyron heller). Den fattet i hvert fall så liten interesse at det faktisk var helt uproblematisk å fotografere den da alle bilene sto samlet på gulvet etter presentasjonen.

Men så til lyspunktene. Giugiaro (design) ble presentert som eget merke for første gang etter at Volkswagen kjøpte opp Torino-selskapet.

Til denne kvelden hadde Giorgetto G. skapt sin Brivido. En drømmebil med måkevingedører og fire rommelige seter – en skikkelig Gran Turismo.

Sammen med VW-Gruppens like italienske designsjef, Walter de Silva, hadde han en virkelig munter presentasjon som fikk meg til å tenke på at dersom resten av VW-gjengen også ble sjarmerende, ville de virkelig bli en dominerende faktor.

Tilbake står Lamborghinien. En Aventador, åpen. Men ikke bare taket kappet vekk, som for eksempel Gallardo Spyder. Her har vi en ekte Barchetta, ikke en frontrute i mils omkrets, så rendyrket hardcore du kan få det. Pagani hadde ikke gjort det bedre.

Og hva mer er: Stefan Winkelmann – jeg har sagt det før, denne tyske Lambo-sjefen har tøffere slipsknuter, snipper og mansjetter enn noen power-dressed innfødt italienere jeg vet om – sa at bilen skal produseres. Virkelig noe å strekke seg etter.

Du har vel kanskje oppfattet at VW-Gruppen har lovet at de skal bli størst og best på alt innen 2018. Det er faktisk ganske stor fare for at de skal bli størst på kjedsommelighet også.