-
Møller Bil Outlet Alnabru:
Salgssjef Bruktbil
-
Werksta Kristiansand:
Billakkerer
-
Volvo Car Fornebu:
Leder Servicemarked
-
Volvo Car Stor-Oslo:
Fleet Manager
-
Mekonomen Company Bilverksted AS:
Avdelingsleder
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger TopUsed
-
Møller Bil Stavanger:
Takserer
-
RSA Import:
Salgs- og markeds-koordinator
-
Team Verksted AS:
Delelager/kundemottak
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger nye lastebiler på Østlandet
-
Møller Bil Skadesenter Ryen:
Bilskadereparatør
-
Werksta Kristiansand:
Teamleder Karosseri
-
Bilservice AS:
Bilmekanikere
-
Albjerk Bil Drammen AS:
Salgssjef
-
Mobile Kjeller AS:
Servicemarkedssjef
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Key Account Manager Customer Service
-
Bilia Norge AS:
Innkjøpsansvarlig
-
Møller Bil Oslo Vest:
Salgs- og Markedssjef Audi
-
Robert Bosch AS:
Teknisk Support
-
RN Nordic:
Head of Sales
-
Møller Bil Gjøvik:
Bilmekaniker
-
Toyota Østfold AS:
Salgskonsulent
-
RSA BIL Forus:
Bilselger Nye og Brukte biler
-
Bilia Norge AS:
Salgsdirektør Fleet
-
Team Verksted AS:
Mekaniker
-
Herøy Bil & Maskin AS:
Bilmekaniker
-
Bilforlaget AS:
Journalister/Reporter
Rosemeyers minne
Jeg har skjelt ut Audi, både skriftlig og muntlig, for den tilstanden Bernd Rosemeyers minnested befant seg i. Nå er det bedring å spore.
Bernd Rosemeyer var så nær man kunne komme en rockestjerne i Tyskland rett før krigen. Han var en helt, kjørte vanvittig fort i biler som ikke var de tryggeste, han deltok i alt som het high society-liv og han var gift med en glamorøs kvinnelig flyger som hadde minst like store stjernekvaliteter.
Han var fabrikkfører for Auto Union og hadde til de grader suksess, og har fremdeles et navn det lyser av i Tyskland. Så Audi bruker ham stadig i forskjellige forbindelser.
De bygde en egen konseptbil som heter Rosemeyer, og hver gang deres gloriøse racing-historie trekkes frem, er Rosemeyer i sentrum.
Karrieren ble blåst, bokstavelig talt, en iskald januardag i 1938.
De to tyske fabrikkene, som også konkurrerte i Grand Prix, kjørte rekordforsøk på motorveien mellom Frankfurt og Darmstadt. Under rekorduken i oktober året før, var Auto Union gått seirende ut. Mercedes hadde bommet stygt på aerodynamikken, og førerne hadde feiget ut.
Rosemeyers Porsche-designede C-type (en av Grand Prix modellene) rekordbil, var heller ikke av de mest stabile, men Rosemeyer kjørte vanvittig fort den ene veien.
Han måtte gjenta det samme den andre veien for at det skulle kunne godkjennes, og det gjorde han. Men var ute av stand til å komme ut av bilen på egen hånd.
PsykoFysisk kollaps, sa legene. Det eneste vi vet om det i dag er 404,6 km/t over 5 km. Rekord og Mercedes var banka.
Men Stuttgart ville ta igjen, og bare noen få måneder senere var de på plass igjen. Tidlig på morgenen klarte Caracciola i sin Mercedes 432,6 km/t, Rosemeyers rekord var slått.
Rosemeyer kommer avslappet fra sitt Frankfurt-hotell, hilser på den nye rekordinnehaveren og kjører en prøvetur. Allerede under oppvarmingen gjør han 429 km/t. Så gjøres bilen klar. Kl. 11.46 skyves den i gang, kl. 11.48 er Rosemeyer død.
Sannsynligvis er det sidevind og aerodynamisk instabilitet som er forklaringen. Det er skrevet mange kilometer om akkurat dette.
Poenget mitt er at fremdeles kan du kjøre akkurat den samme, rette motorveistrekningen, og dersom du tar det litt mer med ro og svinger inn på den andre parkeringsplassen, finner du et skilt om at det er noen meter spaservei til minnesmerket.
Forrige gang jeg var der, så det ut som søpleplassen til halvparten av Frankfurts gateprostituerte. Det luktet slik også.
Jeg fikk alltid lange, omfattende forklaringer på hvorfor de ikke kunne gjøre noe med minnesmerket. Noe med at det fremdeles var offentlig eller noe slikt, når de kunne hive ut millioner av euro på andre, markedsføringseffektive minnesmerker over den gamle helten.
I år hadde Audi stilt ut en nydelig utgave av 1937-rekordbilen på Frankfurt-utstillingen.
(Hvor mye av den som er original og restaurert, og hvor mye som er nybygd, aner jeg ikke. Det er uinteressant, den er et monument uansett). Så da tenkte jeg at det var passende å reise innom og hilse på gamle Bernd og kanskje få ryddet unna noe av dritten.
Det viste seg helt unødvendig. Ikke noe søppel. Hvite steiner, beskjeden men ryddig beplantning. Og en aldeles nydelig, rørende liten barnetegning til Rosemeyer festet på stolpen med tegnestifter.
Jeg har ikke spurt, men jeg har vondt for å tro at det er Audi som har gjort dette. Hvis de først hadde gjort noe, ville det nok vært i en annen skala, og så hadde de innkalt et ganske solid pressekorps for å fortelle om hvor etiske de er.
Men det spiller ikke noen rolle. I sommer har det i hvert fall vært noen som syntes Bernd Rosemeyer fortjente litt bedre. Og jeg ble litt mer fornøyd.