Audi blåser liv i NSU

I disse dager, for 150 år siden, grunnla Christian Schmidt og Heinrich Stoll et mekanisk verksted «zur herstellung von Strickmaschinen». Av den ble det senere NSU Motorenwerke – en gang verdens største motorsykkelfabrikk – og bilpioner, spesielt da de begynte å jobbe med Wankelmotoren.

I dag er det ikke lenger godkjent historie at NSU også i stor grad var med på å hjelpe Volkswagen over en av de største kneikene de noensinne har hatt – NSU-historien har blitt spilt ganske lavt de siste årene.

Neckarsulm

Men nå grep Audi sjansen. Den opprinnelige strikkemaskin-fabrikken lå i Neckarsulm, NSU navnet er trukket ut av byens navn, og i dag har Audi store produksjonsanlegg der. Der finner vi blant annet den første tyske fabrikken som bygget en batterielektrisk Audi, nemlig Audi e-tron GT.

Det er også her vi kan feire 40 år med Audi Sport – Quattro GmbH het det, da selskapet ble grunnlagt i 1983.

Og det er herfra de legendariske NSU Prinz-bilene kom, i diverse varianter, den ene en mer eksplosiv bombe enn den andre. Biler som i større grad enn Bobla definerte overstyring og som derfor skapte en hel generasjon unge herrer med lynskarpe reaksjoner.

Prinz

For å feire jubileet fikk en gjeng talentfulle Audi-lærlinger utlevert en 1971-modell Prinz 4 og beskjed om å gjøre noe med den, noe som hedret stamfabrikken.

Et halvt år bruke de, og det ble brukt godt.

Du kan godt si at dette ble tatt fra bunnen – som nå er en modifiseret plattform med aksler og bremser fra en A1. Bak, der det satt en to-sylindret luftkjølt bensinmotor på 30 hester, sitter det nå en 240 hesters elmotor hentet fra en 2020 e-tron og foran, der bensintanken satt, sitter det nå batterier fra en hybrid Audi Q7 TFSI quattro.

Karosseriet måtte reddes fra merkbare angrep fra rustormen, men det ble sveiset etter alle kunstens regler og skikkelig breddet – både for effektens skyld og for å passe til A1-plattformen.

Men de opprinnelige linjene ble i stor grad beholdt – dette skulle fortelle om en ekte Prinz selv om de fete hjulene under enda fetere skjermer nok har gitt den mer visuelle muskler enn den noensinne har drømt om.

Klassisk finte

En nydelig liten finte som kan tyde på at lærlingene har tilbragt mange timer på Bjerke eller på norske israce (eller tilsvarende i Tyskland for mer enn 50 år siden) er at dekslet over motorrommet kan settes halvåpent, skrått. Nødvendig når du kjørte fort med bensinmotoren – og et skikkelig visuelt kjennetegn på en hissig Prinz.

Et lite avvik er LED-lysene foran og bak, men de er ikke mer radikale enn at det er slik vi ser for oss at en Prinz fra i dag ville sørget for illuminasjonen.

Litt gøy er det også at den høye hekkvingen ikke er festet til karosseriet, men til veltebøylen som denne bilen selvfølgelig er utstyrt med.

Den er forresten lakket signal-gul – en aksent som går igjen mange andre steder på den grå og svarte bilen.

Interiørt er det Recaro seter og ellers bare det helt nødvendige. Nøkternt og svart – der veltebøylen i den samme gulfargen sikrer en skikkelig kontrast.

On board computer med tilhørende skjerm gir føreren det han skal ha.

Jeg går ut fra at det er ganske mange lærlinger som misunner gjengen som fikk være med på dette.