Audis nye S5 og andre lekre Audier

Helt blodfersk, som om den hadde kommet rett fra Paris-utstillingen, er ikke den nye S5 Coupéen. Likevel fersk nok til at importøren syntes den fortjente litt ekstra oppmerksomhet når den først kom hit.

Og med Møller-gruppens kultur&historie-guru Jon Røhrt involvert, kan man alltid være sikker på å oppleve noe.

Men først litt om den nye bilen. Selv om den fremdeles heter Coupé begynner det å bli brukelig plass bak også, den er faktisk en fem-seter, samtidig som de har funnet enda noen liter i bagasjerommet (som nå er på 465 l).

Ganske mye motor, 354 hk fra 3 liter, men ganske mye vekt også: en del over 1600 kilo, 4,7 sekunder til 100 og begrenset til de vanlige 250 km/t.

For egen del er det ganske hyggelig å se at det begynner å skje ting med designen. Fronten er meget mer selvsikker enn før, den «står» bedre på hjulene, og spesielt har det skjedd ting med profilen. Den skarpe profilen langs siden (så skarpe vinkler har man bare kunne få frem i storskala de siste par årene) forteller for alvor at nå er det slutt på copy-paste såpestykke-perioden.

Det var på tide, men det er utrolig at det har tatt så lang tid for Ingolstadt å oppdage at litt mer moderne design er av de åpenbare suksesskriteriene til konkurrenten med stjernen.

Og dermed er vi også over til selve presentasjonen

For Jon Røhrt hadde tatt utgangspunkt i skrå hekk og to dører og funnet frem et knippe morsomme biler.

To av dem hørte overhodet ikke til Møller-tradisjonen, men jeg godtar dem som adopterte hittebarn. DKW tilhørte jo Auto Union/Audi-gruppen før krigen, og kom etter hvert inn i etterkrigstidens Audi-organisasjon også. NSU på sin side holdt seg selvstendig inntil de knakk nakken på Wankelmotoren, og ble absorbert av Wolfsburg.

Så der hadde de hentet inn en DKW, eller Auto Union som den het da, 1000 SP Coupé. En praktfull bil med mengder av panoramaruter og flamboyante hekkfinner. En bil som egentlig er helt norsk – tatt hjem av en ansatt ved det tyske konsulatet i Oslo i 1960. Man måtte nok være diplomat for å ha råd til slikt, den kostet tre ganger en Boble, og lå faktisk også 30 prosent over en Karmann Ghia i pris.

DKW-spesialisten Paul Hotvedt har tatt den helt fra hverandre og satt den sammen igjen, den er når som helst klar til et nytt Monte Carlo Challenge, og eieren er ikke helt sikker på om den har gått 260.000 eller 360.000.

NSU-en har klær fra Bertones mest geniale (og ustabile) designer, Franco Scaglione. At det går an å bygge en så liten bil (3,5 meter lang) er helt utrolig. 63-modell, bruktimportert til Norge i ’66, en bråta eiere før Truls Farner overtok den som et rustent vrak uten motor i 2013. Nå står den der som et skinnende smykke, med en helt riktig motor (600 kubikk/30 hester, men bare 875 kg) og transmisjon. Eieren ber om unnskyldning for at han valgt å bytte den originale spenningsregulatoren med en elektronisk!

Så er vi nesten over i Møller-tid. Audi 100 Coupé S var vel den siste Audien som ble importert av den gamle importøren før Møller overtok i 1976/76. Denne bilen ble overtatt som et restaureringsobjekt for ti års tid siden – og ble ferdig våren 2008. Den har vært brukt såpass mye at nå står den imponerende coupéen foran en ny behandling. Den skal plukkes ned (slike uttrykk gjør meg alltid litt imponert), lakkes opp igjen og den skal få nytt interiør og nye tetningslister og krom rundt vinduene. Og blir sikkert enda mer smykke om et halvt års tid.

Urquattroen er selvfølgelig et ikon, ikke bare på grunn av transmisjonen (som blant annet Ferdinand Piech var ansvarlig for), men også på grunn av den virkelig hårete designen. Den var signert Martin Smith (senere sjefdesigner hos Ford). Ingen kunne liksom være i tvil om at denne mente alvor.

Akkurat den 1984-modellen Jon Røhrt har fått låne bodde utenlands helt til den ble hentet hjem fra Sveits i 2007. Og først i 2014 fikk den norske skilter på seg, 30 år gammel. Bilen er nesten urørt og har bare tilbakelagt 65.000 km. Møller skulle ha 450.000 kroner for en quattro i 1984 – det tilsvarer 1,2 millioner av dagens kroner.

Og dermed er vi over i nesten nåtid: Den forrige S5 Coupé, en 2007 modell, men denne med en V8 motor på 4,2 liter, men utrolig nok med like mange hester som den nye, og med mer enn 10 prosent lavere dreiemoment. Til gjengjeld slipper den ut 208 gram CO₂/km der den nye nøyer seg med 166.

Sammenlikn den med det røde eksemplaret og se om du ikke er enig i at designen begynner å ta seg opp igjen.

Det er vel forresten verdt å nevne at prisen på den nye S5 Coupé er nærmere 900.000 enn 800.000, og mens man nok ser frem mot flere hundre salg av den vanlige A5 Coupé, vil nok pris (og image?) begrense salget av denne til kanskje ti?