Engangs-forestilling

- Jeg ble vel bruktbilselger med en rimelig suksess, sier Bernie Ecclestone om seg selv i et av de video intervjuene du vil finne her. Legge til link

Det kan man si.

Og deretter en halv-god racerfører, så team-eier, deretter den dominerende team-eier stemmen inntil ha overtok hele showet og gjorde en rekke herrer svært rike og seg selv enda rikere.

Det var han som forsto show-biz, TV, masse-appell mulighetene og da han solgte hele sirkuset til Liberty Media i 2017 var han verdt ca. to milliarder dollars.

Rimelig vellykket bruktbilselger!

Avslo ridderorden

 I 1996 sa han nei takk til en CBE – som også bilsportfolk står i kø for å bli tildelt – dette er den femte og øverste graden av The Most Excellent Order of the British Empire. Senere ville Dronningen gi ham en Knighthood som han også avslo. 

Hvis han hadde gjort noe bra for nasjonen var han fornøyd sa han, men han ville ikke belønnes for det, for det var slett ikke det han hadde jobbet for.

Iskald og fryktløs var han – det er vel ingen kjente konfrontasjoner der det var han som blunket først. Og selv om han fikk Formel 1 inn i dagens verden med bling, superstjerner og influensere, der alle som minnes Hawthorne og Collins på Nürburgring er møllspiste minner fra en verden som bare finnes mellom stive permer og på dårlig svart hvit film, var Ecclestone allikevel en romantiker.

Du hører det også på noen av intervjuene her. Der han snakker om Connaught-chassisene han kjøpte og Stuart Lewis-Evans som kjørte for ham, eller alle historiene om Brabham-Parmalat-laget han eide og virkelig slo seg opp på. 

Den gangen hver eneste tekniske regel ble endevendt av geniet Gordon Murray så konkurrentene ikke fikk igjen pusten i forsøkene på å finne ut hva som egentlig skjedde.

Umulig å prise

Ikke lenge før jul i fjor fortalte Tom Hartley Jr., en annen kjent bruktbilselger, med biler i F1- og Ferrari GTO-klassen, begeistret at Ecclestone hadde gått til dem, fordi nå ville han selge samlingen sin.

Anslått verdi: 500 millioner pund eller euro eller noe slikt. Egentlig umulig å sette noen pris på.

Til Daily Telegraph sa 94-åringen at han solgte nå for at Fabiana (49) skulle slippe. Hans tredje hustru og mor til Ace som fyller fem til sommeren. Hvilket gjør Bernie til nummer to eller tre eller no på listen over levende, eldre fedre.

-Med litt flaks har jeg to eller tre år til, sa han til avisen, -men jeg vil da ikke at Fabiana må ordne med samlingen etter min død.

-Disse bilselgerne ville gjøre henne gal!

Slik det endte gikk det hele åpenbart ganske greit.

Det har vært snakk om at flere olje-type-fond fra Midt Østen var inne i bildet, men ryktene pekte ganske unisont mot Mark Mateschitz. Sønn av Dietrich som eide 49 % av Red Bull da han døde i 2022.

Nå har han tilstått og sier:

-Jeg er veldig fornøyd med at Bernie stoler på meg og lar meg overta denne historisk viktige samlingen. Den vil bli tatt godt vare på, utvidet og med tiden skal den presenteres for publikum i passende miljø.

Største transaksjon noensinne

Noen pris er selvfølgelig ikke kjent, men Tom Hartley sa til BBC Sport at dette var den største enkelt transaksjonen noensinne i samlebil-verdenen – ganget med mange multiplikatorer.

Han har en viss peiling. I forretningsåret frem til 31 mars i fjor hadde han solgt 77 biler med en omsetning på 181 millioner pund, og et resultat på 20 millioner.

Da sto det fremdeles en usolgt 250 GTO på gårdsplassen.

Det virker som om Ecclestone fant en annen rimelig vellykket bruktbilselger.

Bli med videre?

Jeg venter ikke at du skal være interessert i Formel 1 detaljer, så du er velkommen til å hoppe av her. Men hvis du vil henge med enda lenger skal du få en konsentrert gjennomgang av høydepunktbilene. Så bør du vite at de fire videobitene vi har her er verdt å sitte gjennom. Når Ecclestone forteller får du en klar følelse av at denne samlingen var levende biler for ham, med mennesker og et virkelig levd liv blandet inn i det hele.

Først er det svært kort spoiler her.

Så er det nesten to timer delt opp i fire bolker:

#1 er et 40 minutters intervju der vi får helikopter perspektivet.

#2 er 26 minutter med alle Ferrariene

#3 er Bernie på hjemmebane, der han bruker litt over 20 minutter på å fortelle om sitt eget Brabham-team.

#4 Her er det femten minutter – alt for lite selvfølgelig, der han går gjennom resten.

Høydepunkter fra samlingen

Det kommer sikkert til å komme en stor bok fra denne samlingen med millimeter detaljer om hver bil og hver bils historie. Og vær sikker på at Ecclestone har sikret seg en god deal på den også – han tjener på alt.

Men vi kan jo allikevel nevne noen av høydepunktene:

Ferrari 312 T, 022, 1975, bilen som satte fart i Niki Laudas karriere, og F2002, 220, fra 2002, som Schumacher vant sitt tredje VM med.

En 1937 Auto Union Type C, V16 er en avviker – tenk Rosemeyer på Donington, er riktignok bare et nybygg fra Crosthwaite & Gardiner, men allikevel så nær originalen det er mulig å komme.

Brabhams BT46B viftebil som sugde seg fast til asfalten fra 1978 var så tvilsom i forhold til reglene at selv ikke Ecclestone tok sjansen på å vinne mer enn i Sverige så han trakk den før det ble noen protester.

BRM med en utrolig 1954 V16 P30 er et eksempel på at selv om Britannia fremdeles rulet over Imperiet rulet de ikke over italiensk racingteknologi. Men Vanwalls VW5 var en av de mange bilene Stirling Moss ikke ble verdensmester med, selv om han vant tre VM-løp i 1957 med bilen fra Ecclestone-samlingen.

Her finnes den Ferrari 375 som Alberto Ascari brukte til å vinne bl.a. Italias Grand Prix i 1951 og vi har 246 bilen til Mike Hawthorne som han vant VM med i 1958 – en bil som utrolig nok ble brukt i tre sesonger, og var på toppen i dem alle.

Men mens det «bare» er 17 Ferrarier her, er det 30 Brabhams – han la vel vantene på hver versjon så lenge han eide dem. Så man kan kanskje si at samlingen er ganske Brabham-tung – de representerer tross alt ikke nesten 50 % av de første femti år av Grand Prix historien, selv om de gjøre det her.

Men det finnes da også noen andre her, som en 1949 Maserati 4CLT48 som Louis Chiron kjørte, eller den 1955 Connaught B-type som Tony Brooks brukte til å bli den første engelskmann som vant et Grand Prix i en britisk bil siden 1924.

Et par førkrigsere til: enda en sølvpil, Mercedes-Benz W 125 fra 1937. Kjørt av Rudolf Caracciola på Donington-chassis 190815 er ekte vare. Dessuten var det en 1931 Bugatti type 54 der, kjent som Tiger Two da Kaye Don kjørte den.

Det skulle ikke forundre noen om det vil dukke opp flere eventyrlige biler fra Ecclestone. Ryktene om alt han har holdt innelåst har inkludert mange flere enn disse.