Kongens første - nesten

Dette er den sleipeste ingressen jeg har gjort på lenge – bare for å kunne slippe løs en historie om fire bemerkelsesverdige 203-modeller som selges i en pakke.

Men egentlig er disse fire bilene interessante nok i seg selv – det er slett ikke nødvendig med en lure-ingress. For hør her: en av etterkrigs-Europas vanligste, greieste, og ikke veldig bemerkelsesverdige familiebiler i fire spesialversjoner:

Senket sports-versjon, to-dørs sports coupé, to-seter sportsbil og en skrapet barchetta.

Alle sammen solgt hos franske Aguttes sist helg.

Litt repetisjon: 203 var Peugeots første etterkrigsbil, men utviklingen startet solid bak mål allerede i starten av 40-årene da det egentlig var mye annet å tenke på også.

Det var i 1929 Peugeot startet sin logiske modell-navning (som selvfølgelig har gått i dass de siste årene) med null i midten, der det første tallet indikerte størrelsen og det tredje tallet fortalte om generasjonen.

201 var den første som ble utstyrt med denne logikken i 1929 – prinsebilen var med andre ord tredje generasjon. Med skrufjærer, ny styring og hydrauliske bremser var den et stort fremskritt i forhold til 202 og solgte bra frem til den døde i 1960.

700.000 eksemplarer faktisk og frem til 403 kom i 1955 var dette Peugeots eneste personbil i den perioden. Bertel O. Steen solgte vel ca. 2.000 av dem – husk det var ikke før i 1954 at totalmarkedet endte på mer enn 10.000 personbiler per år.

Jeg kan også forsikre at det var ingen av de spesialmodellene vi ser her som kom til Norge i etterkrigstiden. Derimot kom det i hvert fall en 402 Eclipse - den med elektrisk ståltak som forsvant ned i bagasjerommet, verdens første seriefremstilte slik – til Norge i 1936.

Hvis den fremdeles står på låven til bestefaren din så ikke selg den! Den er verdt mye, mye mer.

Se heller ikke bort fra at det kom en og annen 203 katalog-coupé eller -cabriolet, finner du en så si fra.

De er nok allikevel verdt noe mer, disse fire spesialmodellene – alle eid av samme mannen. «En viss herr. A.» som det står i auksjons katalogen.

Siden hr. A. åpenbart tok bilene sine på alvor er det også en historie bak hver bil – og historien, viser det seg, er ofte mer verdt enn bilen.

La oss begynne med Darl’Mat-versjonen. En stor Peugeot-forhandler i Paris som trimmet og bygde om varene sine og ikke så sjelden dukket opp på Le Mans med dem, med en klasseseier eller tre som resultat.

De var tidlig ute med 203, ikke før var den første inne på verkstedet deres, så ble taket kuttet og bilen senket – totalt 14 cm. lavere enn originalen, og med 90 hk. i stedet for originalens 42. Dessuten ble hekken bygd om så ingen skulle være i tvil om at dette var spesielt.

Men bilen er foredlet underveis også. Det meste skjedde mens den ble eid av André de Cortanze, Peugeot-ingeniør som konstruerte 1995 Le Mans vinneren, Peugeot 905. Han fikk tak i det svært sjeldne dashbordet fra Taupin og motoren er nå bygd opp til 1.500 kubikk (opprinnelig 1290 ccm) med to Nardi forgassere.

Ikke flere enn 11 slike er kjent nå – her var antatt hammerpris mellom 60 og 80 tusen Euro.

Den andre lukkede ble bygget av Eugène Martin og endte opp som prototypen til Salmson 2300 S en av de virkelig Store klassiske franske etterkrigsbilene – også konstruert av Martin.

Tidligere racerfører med bl.a. BMW 328 og Talbot Lago T26C tok han den ferske 203 bilen og bygde den først om til todørs med trangt baksete. Men det meste ble gjort med motoren. Nytt topplokk, nytt ventilsystem, nye manifolder og to nye forgassere i tillegg til den første opprinnelige!

Hvor mange hester er det ingen som aner, men Martin hadde som mål at den skulle konkurrere mot de beste 1,5 literne på markedet. Snart tok imidlertid Salmson-prosjektet all hans tid, og bilen gikk for lut og kaldt vann inntil dagens selger fant den langt bak i et verksted i 1997.

Fremdeles litt råtten, men antatt pris 70 – 90 K.

Roadsteren kom fra en bilforhandler i Bordeaux som het Jacques Calès. Han bygget spesialmodeller basert på Simca. I en liten by i nærheten som heter Dax var det en Peugeot-forhandler der karosseriverkstedet også bygget egne, åpne to-seters karosserier på si.

Så utmerkede at du når som helst kan kalle dem italiensk toppdesign uten at noen vil våge å motsi deg.

Calès hadde en spesial til overs, 203-basert, med blant annet Simca opphengning, men en 1,5 liters motor som hadde toppspesifikasjonene fra Darl’Mat og med girstangen montert i gulvet.

I 1964 overtok en Peugeot-forhandler som het Dura prosjektet og forenet chassis, drivlinje og Dax-karosseri til en virkelig skjønnhet. Bare den nye eieren får ordnet opp i papirene burde Mille Miglia være neste stopp. Estimat: 70 – 90 K.

Og til sist Barchettaen der det igjen dukker opp et kjent navn fra historien.

Étienne Barbier kjørte fort med Peugeoter på slutten av 20-tallet. Sønnen, Paul, arvet tendensene og talentene – han fikk bl.a. klasse-toer i Monte Carlo i en 203 han hadde bygget om selv.

Den bilen vi ser her startet imidlertid som en 203 Cabriolet (katalogmodell, sammen med en Coupé) som gikk fortere og fortere – motoren ble alltid modifisert for å være best mulig i forhold til det neste løpet den skulle delta i. (Eller hvilke tekniske kontrollører han kjente der).

Etter en stund gikk den så fort at Paul ville gjøre noe spesielt av den. Han gikk til en annen kompis som drev et karosseriverksted i Vienne (Jeg har sett noen jåler omtale ham som karosseriprodusent i Wien! Det høres kanskje bedre ut på Goodwood?) der han stort sett bygde campingvogner.

Men de spesialkarosseriene han har etterlatt seg forteller om et stort bygde-talent.

Mannen døde forresten for to måneder siden, 96 år gammel – jeg traff ham på et av de tidligste Retromobile. Historiene han fortalte i løpet av en komprimert time gikk uttapå mange av de coffee table legende-byggerne som gis ut i dag.

Han boltret seg i hvert fall skikkelig da Barbier ba ham skape noe et sted mellom Bugattis før-krigs «Tank» og DB-spesialene som tok 750-klasseseire på Le Mans på den tiden.

Paul vant en rekke løp, spesielt bakkeløp, med denne. Karosseriet veide bare 45 kg! Men da han døde i en 403 endte bilen andre steder, blant annet hos en som brukte den i Mille Miglia i 1957 (den brøt) og som slo Le Mans vinner Jean Louis Marius Guichet med en Ferrari 500 i et lokalt bakkeløp.

Ser bra ut på CV’en i hvert fall.

Etter mye frem og tilbake endte bilen hos Francois Barbier – sønn av Paul som blant annet bygget inn en 403 motor, men beholdt alle de gamle delene, kompressor til den lille motoren for eksempel, eller en fem liters tank som ble brukt til bakkeløpene. Alle greiene fulgte med bilen da den fikk en utropspris på 90.000 – 120.000 Euro.

Og er du blitt såpass interessert at du lurer på hva disse bilene endte på får du klikke deg inn på Aguttes.com.