Norsk Peugeot-design

På bilder ser den stor ut. Veldig stor. På avstand, da vi som de aller første utenfra, så den langt borte, oppå taket til Peugeots design-binge utenfor Paris, virket den også enorm.

Men jo nærmere den kom, jo mer krympet den, og da vi endelig kunne gå rundt den og ta inn de første detaljene, begynte den plutselig å anta ”normale” dimensjoner.

I Peugeot-sammenheng er det mye som ikke ”stemmer”. Hvor er de enorme overhengene foran og bak? Hvor er det enorme gapet foran? Og hvor er de ”katteaktige” referansene som designerne der alltid har påstått, ganske krampaktig, tilhører Peugeots design DNA? (De hadde jo til og med en konseptbil som het ”Feline” en gang!)

Det var kanskje det som var formålet da Peugeots designsjef, Gilles Vidal, i fjor ansatte en ny sjef for sin Konseptbilseksjon - nordmannen Per Ivar Selvaag.

Han hentet en som hadde to åpenbare fordeler – i tillegg til at han er en glimrende designer. Han har ikke noe gammel Peugeot (eller fransk) bagasje, og han har veldig god peiling på hva det er som gjør en bil ”Premium”.

Hvis du legger “Selvaag” inn i fritekstsøkerfeltet til venstre, vil du se at vi har fulgt ham lenge Og du vil se at han har jobbet på Cadillac og Bugatti.

Lenge var han Lincoln-mann med et par meget spennende konsepter derfra som bakgrunn. De siste årene har han vært en av BMWs spissdesignere, før han kom til Peugeot i november i fjor.

LES OGSÅ: Norsk Peugeot-topp

Han hadde nesten ikke sett kontoret en gang før han satte i gang den interne konkurransen for Frankfurt-konseptet slik han beskrev det. Fransk Luksus var hovedtema, og resultatet er noe du vel egentlig ikke har sett make til noen gang.

Utvendig kan vi snakke om en en-volum bil med meget store karosseriflater og ganske smale sideruter. Overflatebehandlingen er så diskret at du vil ikke finne en eneste kinesisk kunde som blir interessert – her er det ikke antydning av optisk bling.

Men baklysene, rammen rundt rutene, felgene og den spesielle profilen i front, gjør at dette ikke bare ikke er kjedelig, det er faktisk ganske spennende, og det skjer noe nytt hver gang du ser etter.

Men innvendig er det enda mer på gang. Det fleksible interiøret gjør virkelig at vi trygt kan kalle dette en omdefinert MPV – i betydningen Multi Purpose – for her har du muligheter.

I fireseters utgave er front-delen av oppholdsrommet elegant, kult, nesten skandinavisk, ville jeg si, med matte metaller, nydelig skinn og et utrolig, lyst treverk.

Men her snakker vi ikke tradisjonell flis i engelsk/tysk forstand. Materialet heter Lamellux, smale trestaver der det er lagt inn optiske kabler i limet, så tett som 5 mm, slik at det virker som store flater laminert tre gløder forsiktig i mørket. En helt utrolig virkning.

Det er bare starten på historien. Bakre del av stuen er kritthvit. Separate bekseter og et gulv så hvitt at solbrillene må frem.

Og med så enorm benplass at det er tvilsomt om noe Parisisk modellbyrå kan finne noe med så lange ben at hun kan berøre setet foran. Selv ikke når baksetet hennes er sleidet ned slik at hun nesten ligger rett ut.

Saksehengte dører uten midtstolpe gir glimrende adgang både til tronen bak og til setene foran. Inntil det plutselig ser ut som om det er en midtstolpe der allikevel.

Da har forsetet på mystisk vis delt seg, slik at bakre del av den dype ryggen trekkes bakover og får med seg et behagelig sete på veien. Forsetet er med andre ord to seter.

Da blir selvfølgelig benplassen for de bak litt mindre generøs, men vi har til gjengjeld en meget brukbar fem- eller seks-seter.

Sa jeg ikke MPV?

Bilen er full av andre, spennende detaljer også – hva de besøkende i Frankfurt vil få demonstrert vet jeg ikke, men hjulene med de syv smale eikene som blir flate platehjul med minimum luftmotstand i høyere hastighet, er en spennende ide.

Og spoilerne bak som ikke bare har den vanlige horisontale som løfter seg opp over den store bagasjeluken, men som også inkluderer to små, som leder luftstrømmen rundt hjørnene bak, er resultatet av en annen god tanke.

Hvor mye av dette som kommer til å bevege seg over i produksjonsbiler er selvfølgelig umulig for oss å si. Men Per Ivar Selvaag jobber tett sammen med produksjonsfolket, og det er ingen fabrikk som har råd til å bygge drømmebiler lenger.

Det er alltid noe i konseptene som er en del av fabrikkenes løpende kundeundersøkelser.

Vi skal ikke se bort fra at akkurat denne øvelsen, HX1 heter den forresten, går på noe så enkelt som å venne publikum til at Peugeot også kan være overlegen luksus og komfort, men på en helt annen måte enn den som er definert av tyskerne.

Uansett: dette var en så god start på den nye delen av Per Ivar Selvaags franske karriere at vil allerede nå gleder oss til Paris i oktober neste år.