Heder og ære i Vrådal

Noe man trygt kan lage en utnevnelse av, er «Publikums Favoritt».

Da er det jo bare å la publikum fylle ut sin egen stemmeseddel og så telle opp etterpå.

Hadde man gjort det i helgen på Straand, hadde vi nok sittet igjen med Tempo Gigante – fremdeles en magnet av de sjeldne.

Men her var det satt sammen en jury av folk med ganske markerte egne bilinteresser – interesser og smak som sprikte i alle retninger. Heldigvis med en myndig juryformann: Benny – kjent fra Broom, men som nå har meldt overgang til – av alle ting – NAFs juridiske avdeling.

Han hadde åpenbart ikke mistet noen av sine underholdningstalenter eller pragmatiske ne’ppå-jorda holdninger av den grunn.

Det skulle deles ut diplom til den utvalgte i fire klasser.

• Den eldste bilen
• Den fineste bilen
• Den med det fineste motorrommet
• Juryens favoritt

Verdige kandidater

Det var jommen noe å studere i klassen for de eldste også, en god håndfull var over 100 år, men siden alle var utstyrt med gode informasjoner, var det bare å slå fast at en nydelig grå Chalmers var den veteraneste.

Opprinnelig fra 1917, og konkurrerte med en Cunningham fra 1919 og en T-Ford fra 1920.

Men det var Chalmers som fikk diplomet – et sjeldent merke som ikke lenge etter denne bilen ble fusjonert inn i Maxwell som i sin tur ble grunnlaget for Chrysler-konsernet.

Ikke ukjent i Norge heller, solgt av Kolberg, Caspary og en bestand på 90 biler i en 1925-opptelling.

Plankekjøring

Den neste bilen – stevnets flotteste – bød nok heller ikke på store problemer for juryen.

– Det var bare, forklarte Benny, – å se hvilken bil absolutt alle stanset opp ved for å glane på minst en gang til.

Det var en Buick Riviera fra 1968, lett choppet, og med en lakk som gikk utenpå det meste.

Temaet var en hai, fargen gikk i blått med masse flake. Det var snakk om 90 meter tape og 20 liter klarlakk – eller no’. Et mesterstykke. Og ble vel bedømt like mye som et maleri som en bil.

Det indre

Og så kom vi til stevnets fineste motorrom.

Ikke alle bilene hadde panseret oppe, men det var allikevel nok å velge mellom. Vanvittig under-panseret arkitektur fra Aston Martin som sikkert bruker egne motorrom-designere. En og annen AMG som gjorde inntrykk. Egne installasjoner i alt fra en Opel Rekord, dominert av krom, til en Lotus Opel Omega der eieren ikke var fornøyd med det originale, men hadde satt inn en 3,6 liters twin turbo rekkesekser.

Som et Oslo Motor Show på tur

Det var selvfølgelig mange amerikanske V-åttere der, med kjent trimmings-utstyr og så hadde vi Frigstads drifting-Volvo med enda en motorjuvel, der svært mye var gjort i garasjen.

Men juryen gikk allikevel førkrigs, til en Volvo Taxi fra 1932 – norsk hele sitt liv. Rekkesekser med sideventiler og tilsynelatende enkel, men som Benny forklarte – her var det ikke snakk om å kjøpe et kit eller legge seg til fancy vaner.

Her var det funksjon hele veien med den tilgjengeligheten og den estetikken som gjaldt da bilen var ny. Han som bygget opp bilen kunne tatt mange snarveier, sa Benny som kan sånt, men her var det riktige materialer, ikke snakk om å hjelpe til med strips eller moderne strøm – dette var gjennomført og demonstrerte ekte håndverk på et høyt nivå.

Juryens favoritt

Og så viste det seg til sist at begrunnelsen for hvordan juryen hadde kommet frem til sin favoritt lå litt i samme gate.

– Det er så enkelt å falle for den mest dramatiske bilen, kanskje den dyreste, eller den som ser raskest ut, eller er mest eksklusiv, sa juryformannen.

– Men i stedet har juryen gått for en bil som på mange måter er midt på treet. Det finnes fremdeles mange gode emner av denne typen, som også ganske unge mennesker kan starte på uten store vanskeligheter. De er enkle å jobbe på, lette å få i god stand, og de er objekter som man kan bygge videre på både mekanisk og med styling.

– Og er egentlig en av de kuleste biltypene som finnes.

Den bilen som ble valgt var en Ford F1 Stepside Pickup, litt street rod innvendig, forsiktig choppet, litt senket, noen endringer utvendig (svarte speil, svart solskjerm), men uten å ødelegge pickupens helt spesielle estetikk og med mekaniske endringer som fint ligger innafor det de fleste kan håndtere. Blant annet en 351 motor som du kjøper ferdig som crate-motor.

Grunnen til at den hadde en utrolig vakker utvendig finish – dyp grønn, kall den gjerne British Racing Green – fikk vi forklaring på under prisutdelingen. Mottakeren kunne fortelle at den var lakkert av de samme som hadde hatt Rivieraen – premievinneren – til behandling!

Det var forfriskende å overvære en belønningsrunde som denne, der dommerne ikke har latt seg overvelde av overdådig bruk av penger og ressurser, men også applauderte innsats, litt tradisjon og masse god smak.

Premieutdelingen ble nesten som et speilbilde av hele arrangementet: lavterskel, upretensiøst, men allikevel med masse sans for de litt mer skjulte kvalitetene.