Bugatti fra en annen vinkel

Volkswagen dro til Molsheim, restaurerte gamle slott som Bugatti hadde benyttet, malte opp gamle bygninger med forbindelser til gamle Bugatti, satte opp turistskilt på sightseeing-punkter (av typen «her ble lyntoget som Bugatti bygget trukket over gaten på vei til stasjonen») og bygget et «manufacture» der ypperlige håndverkere fra nabolaget fikk velkomne prestisjejobber.

Noen ganger hvert femte år, eller no’ sånt, har Folkevogn åpen dør på fabrikken der kundene kan komme og drikke god champagne og se noen som mekker vanvittig dyre klokker – og suge inn Bugatti-atmosfæren.

Men jeg tror ingen blir lenger enn de må. Molsheim er ikke akkurat byen der det vrimler av stjerner og rosetter og deres eneste (skikkelige) hotell har ikke rom til over 70 euro.

Jeg regner med at de spesialinviterte kundene og beundrerne reiser rett tilbake til privatflyene sine på flyplassen i Enzheim – eller de har funnet en suite i Strasbourg.

Jeg tror ingen har besøkt det kombinerte Chartreuse-museet og Bugatti-stiftelsen, bortgjemt i noen smågater bak torget, eller tittet inn i spennende bakgårder.

Molsheim har faktisk hatt et enormt kloster for Chartreuse-ordenen – men det er ikke de munkene som laget Grønn Chartreuse, det var de som holdt til «hjemme», nær Grenoble.

Ekte minner
Men klosteret i Molsheim har fått sitt museumsminne, og i forbindelse med det, ned en trapp og inne i et trangt rom, har de plassert noen Bugattiminner. Det er riktignok to og en halv bil der, men så er det noen vanvittig tiltrekkende hjelpeløse montre som skal gi oss litt Bugatti-inntrykk.

Et Royale-stempel, et mopedstempel, en råde som åpenbart har havarert, en skrustikke sammen men noen av broder Rembradts dyreskulpturer.

Jeg blir mye mer fascinert av dette beskjedne forsøket på å minnes byens store mann, enn jeg blir av å vasse rundt 170 glinsende over-restaurerte Bugattier i Schlumpf-samlingen. Eller av tretten glinsende Veyroner parkert på plenen utenfor det over-restaurerte slottet.

Fotoutstilling
Jeg møter akkurat det samme i et av de gamle praktbyggene på torget. Der har de lokale Bugatti-entusiastene laget en foto-utstilling som er komplett amatør. Og derfor så utrolig tiltrekkende.

Noen bilder er velkjente, noen er dårlige reproduksjoner av gamle skisser. Noen har man nok sett før, men de har vært bortgjemt i alle de enorme coffee table jåleverkene som har dukket opp det siste ti-året.

Og noen er åpenbart hentet fra private fotoalbum. For i Molsheim finnes det fremdeles folk der besteforeldre eller oldeforeldre jobbet hos Bugatti mellom de to verdenskrigene.

Det er ikke få håndfaste minner fra fabrikken jeg har sett på peishyllene rundt omkring i området – håndstjålet selvfølgelig, og heldigvis bevart.

Ikke noe som er viktig, ikke noe som er slikt som en japansk samler ville betalt 100.000 dollar for («seletøy, garantert rett fra favoritthesten til Bugatti», for eksempel). Men som allikevel trekker linjer rett tilbake til noe som takket være Folkevogn snart er blitt en like velkoreografert myte som Ferrari.

Nostalgi
At det også er noen triste gater og plasser oppkalt etter Bugatti, får så være, og at det finnes hus i byen som både skaper de store drømmer («hva skjuler seg her – kanskje?») eller de store smil (overdekorerte fasader), må vi ta med på vår nostalgiske Bugatti-vandring.

Selvfølgelig må jeg få meg et polariseringsfilter snart, men her har dere noen bilder både fra museet og fra fotoutstillingen. Og jeg ber ikke om unnskyldning for kvaliteten.

Fotoene var montert bak dårlig folie, det var gjenskinn fra lamper og vinduer – faktisk er det nesten sånn at det fryder meg for en gangs skyld å kunne presentere noe fra Bugatti som ikke er glætt og glæmm.

Dessuten kan jeg uforbeholdent anbefale denne delen av Europa til kjøreferie. Og selvfølgelig må du da dra innom Molsheim.

Trangt
Hotel Du Centre er sovestedet, rett bak rådhuset, med gater hvor du i hvert fall ikke skal prøve deg med en Veyron. Og så et hyggelig lite måltid på S’Molsemer Stuebel på selve Rådhusplassen hvor du spiser vertinnens egen paté og drikker Bugattis egen Gewurztraminer.

Romantisk sludder selvfølgelig, og jeg sier ikke en gang at det er særdeles utmerket godt eller no, jeg sier bare at Ettore Bugatti serverte Gerwurztraminer fra Charles Klingenfus helt fra 1908. Den serverte han alltid etter store seire på racerbanene eller når han presenterte nye biler.

Nå er det barnebarnsbarnet Robert som sørger for flaskeforet, og med akkurat de samme røttene – i dobbelt forstand.

Å tømme et slikt glass er derfor selvfølgelig også en post på vår litt annerledes Bugatti-tur.