Gamle biler og nye attraksjoner på Hunderfossen

Egentlig skulle jeg vært der ved påsketider. Da hadde folk fra Norsk kjøretøyhistorisk museum – som er det fulle navnet på knoppskytingsskuddet – vært i Oslo og hentet BIL-bilen.

Et karosseridesign-forslag etter en konkurranse blant leserne, som vi fikk kunstneren Ermanno Martinuzzi – mannen som bygde Il Tempo Gigante – til å forme i full skala.

Her finner du museets hjemmeside

Museet hadde nemlig den gode ideen å lage en spesialutstilling med «Norske rariteter» og det var den jeg hadde tatt peiling på å få sett.

Så stengte det hele ned igjen for en ganske lang periode, men nå er det åpent. Hver dag gjennom hele sommeren, klokken 10 til 17 og med veldig gratis adgang.

Derfor var det på tide å gjennomføre besøket, og det var jo ganske hyggelig å se, faktisk før jeg hadde kommet til inngangsdøren, gjennom nedsenkede persienner, en velkjent bakende der jeg ser at jeg kan ‘lese mer i BIL’.

Men før jeg kom så langt hadde jeg svingt oppom en av de nye installasjonene – en bensinstasjon fra begynnelsen på 30-tallet, opprinnelig for NOR bensin.

Den ble Mobil-selgende midt på 50-tallet, ble etter en stund flyttet til et sted hvor det ikke var behov for store, prangende stasjoner og endte til sist på Vegmuseets imponerende område ved Hunderfossen.

Den er så gjennomført at museet fikk trykket opp faksimiler av de opprinnelige etikettene slik at oljeboksene skulle se ekte ut. Det er produsert nostalgi-klistremerker som du kan feste bak på campingvognen din for å fortelle hvor du har vært. Og det er selvfølgelig sørget for riktig pumpepris.

Vanlig bensin, Regular, koster 97 øre per liter og på den pumpa kan du automatisk få innblandet olje i det prosentforholdet du velger ned i tanken – med full pris på telleren.

Det vil si – det er ikke du som velger. Denne stasjonen er fra den tiden pumpene var betjent og noen vasket ruta for deg samtidig.

Dieselen koster 47 øre literen her, men da er jo forutsetningen at du har en km-teller slik at du betaler for kjørt distanse etterpå. Og Super, eller Special, betaler du litt over en krone for – men der får du ikke blandet inn totakts-olje!

Men det mest fantastiske er at museet har produsert en film med stasjonen som tema. Twin Peak ganger fem. David Lynch hadde ikke klart å gjøre det bedre. Se den her – og del den. Super innsats.

Besøket på museet ble like vellykket. Blant de norske raritetene møtte jeg igjen Pluto, sannsynligvis Norges lengste panser i forhold til totallengden. En bil vi har fulgt siden den sto som et gårdsvrak i Odalen, basert på en 1934 Ford, og omhyggelig bygget opp og restaurert de siste årene.

Elbilen fra Strømmens Værksted 1972 er også en raritet. Egentlig et glimrende forsøk på batterielektrisk varebil, formgitt av proffe designere med maks. produktivitet som første prioritet, men et eventyr som egentlig var umulig på grunn av batteriteknologien og fordi myndighetene ennå ikke hadde forstått at det måtte insentiver til for å spydspisse noe så radikalt.

Drammensbilen er enda rarere. Bygget av noen skikkelige optimister som fant ut at begrepet ‘kombinert varebil’ (enda en av disse hull-i-hodet norske avgiftsfintene) tillot at man bygget en komfortabel fem-seter med varebilavgifter, bare bagasjerommet var stort nok.

Chrysler langt der i bakgrunnen, eget chassis utviklet hos ALCOA i USA, og etter ferdig konsept var det klart for produksjon i Fredriksstad.

Etter å ha svidd av 30 millioner endte det med konkurs, men før det hadde offentlige myndigheter engasjert seg såpass sterkt at det ble et forlik med gründerne som dermed ikke tapte SÅÅÅ mye. Etter det har vraket stått i hagen til en av personene bak prosjektet. Til det nå er hentet til Hunderfossen.

Citroënen har også en avgiftsbakgrunn. Egentlig en type C (5 CV) fra 1924 som ble overtatt av en reisende reparatør som bygget den om for å få plass til deler og redskap.

Likheten med en fransk bardisk er ikke tilfeldig – begge er kledd med zinkplater. Denne ble parkert i 1970 – eieren kunne ikke skjønne hvorfor han ble pålagt veiavgift for varebil for den lille bilen.

Ellers er det spennende å se Think-avdelingen igjen. Den store konseptbilen Ox (Genève 2008) er like moderne i dag som den gang. Og vil være moderne i morgen også. Gi den et Li-ion batteri, og den ville vært blant de mest ettertraktede på markedet i dag.

Men det er også tankevekkende å se alt det andre de holdt på med. Selvkjørende, taxi-on-demand, hydrogen, cabriolet (ja takk!) – men de smarte myndighetene valgte heller å slå alle porter og dører og bommer opp for umodne opportunistiske konstruksjoner utenfra. Hvem sier at dette ikke kunne blitt norsk industri?

Ellers var alle de gamle kjenningene der, de norske favorittene fra vårt første ti-år, den gule Hanomagen som henger på veggen, tømmerhengeren fra Isachsen – du må besøke museet. Det er et spennende museum som alle kan finne seg til rette i.

Men ikke glem Vegmuseet – hvor du forresten også finner en bil eller to. Og glem for all del ikke Fjellsprengningsmuseet som jeg skal love er mye mer enn det høres ut som.

Der finner du blant annet Norges tyngste landbasert museumsgjenstand, en framlaster på 218 tonn. Du vandrer gjennom et 240 meter langt imponerende stort hull i et fjell og møter smier og verksteder og lokomotiver og anleggsmaskiner.

Og blir det for mye for de minste, så send dem ned på Familieparken, så kan du fortsette i ditt tempo.

De gamle bilene har fått et godt hjem. Og nå venter jeg på de første skikkelige forskningsarbeidene derfra og det sentrale biblioteket, for eksempel, for alle de gamle registreringskortene som åpenbart fremdeles forsvinner i øst og vest.

For ikke å snakke om at nå burde museets gode mekanikere snart få lov (er det Teknisk Museum som nekter?) til å ta av topplokket på motoren i Mustads gamle sekshjuling slik at vi endelig kan få slått fast hvor motoren egentlig stammer fra.

Men imens kan vi nyte de utstillingene som finnes der.