Beskjedent Targa

Eventyr

For meg er Targa Florio svaret på alle mine våte bildrømmer. Fantastiske biler som ble kjørt av fantastiske førere i en fantastisk hastighet på fantastiske veier i et fantastisk landskap med verdens mest fanatiske publikum jevnt fordelt langt den 7 mil lange løypa.

Og da mener jeg fordelt, i grøfter og på stabbesteiner og oppi trær og kanskje ruslende i veikanten, 2 millimeter fra ildsprutende Ferrarier, hysteriske Abarther og luftkjølingsplystrende Porscher.

Jeg så mitt første i 1962, etter det var jeg på hvert eneste ett til de kjørte det siste i 1973. Jeg kan fremdeles fortelle deg hvilket steingjerde vi satt på da Bonnier i en bitte liten Porsche kjørte forbi en Ferrari GTO for å vinne i 1964.

Jeg kan vise deg den svingen hvor vi alltid frisket opp skriften som ropte W (som er en forkortelse for Viva – Leve!) Vaccarella. Og gjett om jeg husker klokka fem over fire på den mai-ettermiddagen i 1973 da Martini Teamets Porsche ble utropt som vinnerbilen, og vi visste at det var siste gang vi ville oppleve dette eventyret som hadde pågått siden 1906.

Farlig

Da hadde FIA funnet ut at dette var farlig! Slippe racerbiler løs på landeveier som ofte ikke var mer enn 250 cm brede, med sauer og kuer og sicilianere vandrende omkring.

Det var egentlig det endelige farvel til en livsstil. Fra nå av skulle racerførere pakkes inn i bomull og oppmuntres til ikke å kjøre forbi hverandre.

Tenk så heldige motorsyklistene er som i stedet for FIA har FIM. Et FIM som fremdeles, 35 år etter Targa Florio, ikke har oppdaget at Tourist Trophy på Isle of Man er farlig.

Fremdeles kan du kjøre hovedveien på nordsiden av Sicila, fra Messina mot Palermo. Når du passerer Campofelice, merker du at det begynner å skje noe. Da har du en rettstrekning på nesten en mil, og plutselig merker du spøkelset. Er det en Alfa 33tt eller er det en hvit Chaparral med den enorme bevegelige finnen høyt oppe langt bak? Som fyker forbi deg i 250. Det var her førerne hvilte seg før de igjen skulle gå løs på 65 km svingete fjellveier.

Når du svinger opp til venstre, mot Cerda, passerer du de gamle depotene i en av de første svingene, litt lenger oppe finner du et tilbud om bondegårdsferie på ”Targa Florio gården og så, om et kvarter og etter en rekke svinger hvor du fremdeles kan lese navnene på berømte biler eller førere skrevet ned i asfalten, kjører du inn i Cerda. I liten landsby der hønene skvatt da de lekre filigrans-Porsche 904ene (verdens nydeligste sportsvogn?) raste forbi.

Museum

Er du heldig finner du et håndskrevet skilt på høyre hånd som forteller om ”Museo Vincenzo Florio”. Det var han som startet det hele (og som verdens stusseligste internasjonale flyplass i Trapani er oppkalt etter).

Men den som virkelig bør hylles her, er Antonino Catanzaro. Han er lokal, vokste opp med Targa Florio som nasjonaldag, og har samlet så godt han kan. Og som fikk alt inn på ett sted, et lite kjellerlokale, to hus opp fra der hvor Alfa Romeo hadde garasjen sin de siste årene.

Sicilia er en karrig øy, og dette er en samling som likner. Det finnes ikke en eneste bil her for eksempel, knapt nok en styrthjelm. Det finnes noen modellbiler, det er en del fotografier – men ofte er de bare revet ut av blader og aviser, noen plakater finnes det.

Stemningsfullt

Hovedattraksjonen er en stor Targa – plate betyr det, i dette tilfelle er det en premie – som ble tildelt Bugatti en gang i 20-årene, men ellers er det veldig vanskelig å snakke om høydepunkter. En tromme som nok ble brukt – kanskje – av et av de hornorkestrene som – kanskje – var med på åpningen av et eller annet løp. En gammel ropert som – kanskje – ble brukt av starter eller dommer eller av en med forbindelse til løpet.

Museet ble åpnet for temmelig nøyaktig 10 år siden, og når Catanzaro feirer sitt 10-års jubileum den 29. juli neste år, kommer jeg forhåpentlig til å være der igjen. Det blir i så fall for sjette gang.

Det er mange fantastiske bilmuseer rundt omkring, svære, vegg-til-vegg multimediautstyrte, plassert i fantastiske bygg.

Jeg vet allikevel ikke om noe sted som til de grader klarer å formidle en atmosfære som har vært. Og det beste at det virker ikke bare på oss gråninger som har opplevd det i virkeligheten. Jeg har hatt med tiåringer som går derfra, tause, med undrende blikk, og en liten Vic Elford eller Joachim Bonnier i magen.