-
Bilia Norge AS:
Biloppretter, Risløkka
-
Bilia Norge AS:
Billakkerer, Risløkka
-
Bilia Norge AS:
Biloppretter, Røyken
-
Vågsbygd bilverksted AS:
Biltekniker/mekaniker
-
Bilia Norge AS:
Mastertekniker, BMW Skøyen
-
Bilia Norge AS:
Servicemarkedssjef, Volvo Follo
-
Odda Bilsenter AS:
Teknisk leder
-
Odda Bilsenter AS:
Bilmekaniker
-
XPeng Motors Norway AS:
Area Manager
-
Statens vegvesen:
Utekontrollør Jessheim
-
Werksta Bergen:
Bilskadetakserer
-
Jæger Automobil AS:
Bilskadetakserer
-
Toyota Bilia AS:
Key Account Manager
-
Quipd AS:
Teknikere
-
byMEDHUS AS:
Detailer / bilklargjører
-
byMEDHUS AS:
Bilselger
-
Formula Automobile Norge AS:
Sales Executive & Brand Specialist
-
Werksta Kristiansand:
Billakkerer
-
Volvo Car Stor-Oslo:
Fleet Manager
-
Mekonomen Company Bilverksted AS:
Avdelingsleder
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger TopUsed
-
Møller Bil Stavanger:
Takserer
-
RSA Import:
Salgs- og markeds-koordinator
-
Team Verksted AS:
Delelager/kundemottak
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger nye lastebiler på Østlandet
-
Werksta Kristiansand:
Teamleder Karosseri
-
Bilservice AS:
Bilmekanikere
-
Mobile Kjeller AS:
Servicemarkedssjef
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Key Account Manager Customer Service
-
Bilia Norge AS:
Innkjøpsansvarlig
-
Robert Bosch AS:
Teknisk Support
-
Bilforlaget AS:
Journalister/Reporter
Route 66 med Mel Tormé
Jeg kunne vel valgt mellom 40 forskjellige artister her. For det er opplagt at Route 66 – det var forresten der jeg fikk mine kicks – må med i en biltrafikkmusikkkalender som denne.
Ingen husker at det er en fyr som het Bobby Troup som sto for mesterverket, men noen har nok hørt Nat King Cole-utgaven, som ble spilt inn samme år som den ble utgitt, i 1946.
Noen har også hørt datteren, Natalie Cole, gjøre denne. Rolling Stones er vel en gruppe de fleste har hørt fremføre denne riksveien og ellers strekker artistrekken seg fra Perry Como til Chuck Berry.
At jeg har valgt The Velvet Fog (tilnavn på grunn av den myke stemmen som smyger seg inn) Mel Tormé, er ikke bare for at jeg synes vi må få med noe som svinger, som i jazz, i denne kalenderen, men også for at Tormés versjon har så mye mer slik at selv etter 20 år oppdager jeg nye ting ved denne innspillingen.
Nå ligger den der forresten på en digital utgave også, Platinum Collection heter dobbeltskiva, men – selvfølgelig – det er vinylutgaven som ruler.
Han kalte Rocken for tre-akkorders gjødsel (og da var det vel egentlig møkka-aspektet han tenkte på, og ikke at det ble brukt for å få ting til å gro), og her han opptrer live med trioen sin demonstrerer han også klart at han kan mer enn tre akkorder på det pianoet han fører med så utrolig god smak.
Og dermed klarer han å manøvrere aldeles nydelig fra Chicago til LA, more than 2000 miles all the way / Get your kicks on route 66.
Og geografi-undervisningen: Well, it goes from St. Louis down to Missouri / Oklahoma City looks oh so pretty / Youll see Amarillo and Gallup, New Mexico / Flagstaff, Arizona, and dont forget Winona / Kingman, Barstow, New Bernadino blir avlevert slik at du har følelsen av at du er innom alle disse stedene.
Det er liksom ikke nødvendig å feste setebeltene en gang, så elegant går det. Mens for eksempel utgavene til Hot Zex, Rick and the Goose, The Cramps eller Skrewdrivers alle høres ut som det kommer til å skje en massiv trafikkulykke på Riksvei 66 ganske snart.
VIDEO:
Ingen Route 66, men et knippe reklamefilmer for Oldsmobile med bl.a. Mel Tormé: http://www.youtube.com/watch?v=jipk1uk8UzU
Route Nationale 7 med Charles Trenet
Siden vi hadde en amerikansk landevei som slynget seg gjennom landskapet i dag, er det vel bare rett og rimelig at vi også tar med en klassisk fransk, tilsvarende. Skrevet og komponert av ekstrem-franske Charles Trenet, som gled like lett inn av øret som Mel Tormé, og som ble like lenge inni der, i stedet for å forsvinne ut av det andre med en gang.
Det han priste var altså Riksvei 7 – en klassisk veistrekning mellom Paris og Rivieraen. Da Gabriel Voisin, en eksentrisk flypioner og bilkonstruktør – og bilene hans var virkelig underlige, i tillegg til at de var vanvittig dyre – ble spurt av en førkrigskunde om hvordan han skulle forberede bilen på en tur langs 7ern ned til Rivieraen, svarte Voisin. Ta heller toget, det er ikke bare raskere, det er også uendelig mer sivilisert.
Men da hadde man gått glipp av mange av de stedene Trenet synger om her, og man hadde ikke kommet til St. Paul de Vence, der man for alvor møter Provence.
Så når han synger at De toutes les routes de France dEurope / Celle que jprefere est celle conduit / En auto ou en auto-stop / Vers les rivages du Midi og det er selvfølgelig Nationale Sept han foretrekker.
Trenet var etablert sanger lenge før krigen, og etter okkupasjonen flyttet han til USA – mange av sangene hans ble adoptert av amerikanske artister også lenge etter at han flyttet hjem igjen.
Både sentimentale Bobby Darin og hippe George Benson har brukt Trenet-materiale. Hans siste album kom i 1999, da var han nesten 80 år gammel.
Men også her må historien avsluttes med noe som grenser inn på spreng-komikk. Du skulle ikke tro at det finnes musikkvideo for en sang fremført i 1955.
Men jommen finner man ikke en svart-hvit snutt av Trenet, han ser ut som han har bolet på en muskelstudio i mange år, men siden dette er femti år siden, så han kanskje slik ut. I verdens minste badebukse står han på en seilbåt og forteller hvor høyt han elsker denne landeveien. Det ble ganske underlig.
VIDEO:
Selvsagt skal du få en link – spol deg et stykke inn i denne: http://www.dailymotion.com/video/x2jeet_charles-trenet-route-nationale-7_music