MGF: Vinterbilen

Først publisert i BIL 3 - 1999.

Det blåser kaldt, jeg trekker kraven godt opp og drar lua ned i nakken og kryper inn i MGFen. Det er tross alt varmere enn å stå ute. Fotografering kan være morsomt, men det kan også være styggkaldt og ikke fullt så morsomt. Akkurat i dag henger fingrene fast i aluminiumstativet, de er kalde og følelsesløse. Jeg begynner å lure på om jeg vil få tilbake varmen.

Jeg drar pleddet over lårene og tetter godt mot setet. Varmeapparatet har stort sett stått på fullt de siste tre dagene, helt siden jeg tok av hardtoppen – den ligger i garasjen hjemme. Har ikke bruk for den, kalesjen bruker jeg heller ikke, den vipper jeg bare opp når jeg parkerer for natta eller hvis jeg skal ha med tynnkledde passasjerer.

Når jeg betrakter MGF ser jeg en bil som er laget for å kjøres åpen, og ettersom jeg alltid har hatt mine sterkeste "cabrioopplevelser" vinterstid, ser jeg ingen grunn til å kjøre under tak.

Må kjøres åpen
Når desembermørket i Oslogryta holder på å ta kvelertak på meg, må jeg ut og opp. Ettersom jeg likevel skulle tilbringe julen i Trøndelag og BMW Norge greide å trylle frem en MGF, var opplegget enkelt nok. Til nå har jeg kjørt 800 km uten tak. Det startet riktignok ikke helt som ønskelig, jeg liker ikke mildvær når jeg kjører åpent om vinterene, det blir så mye søl ut av det. Stødig kaldt skal det være, og det ble det ikke før jeg hadde passert Elverum.

Etter at den nye veien mellom Brekken og Tydal åpnet, har jeg kjørt den så ofte anledningen har bydd seg. Skal du nord for Stjørdal tar det ikke så mye lengre tid enn å ligge i kø på E6, og det er et nydelig stykke vei vi snakker om, spesielt vinterstid.

Verdalsfjellet er langt fra like høyt, men i dag er det surt nok. Lite snø er det også. En av de lokale samene fra svensk side svinger bortom meg, nysgjerrig på hva jeg driver på med. Han få hakeslepp når jeg forteller at jeg har kjørt åpent siden jeg forlot Oslo, men blir beroliget når jeg forteller at jeg sannsynligvis har det vesentlig varmere enn han har på snøscooteren. Jeg blir anbefalt å kjøre lengre nord, der er det mer snø.

"Inn" i varmen
Temperaturen ligger et sted ned mot minus femten, men jeg blir fort varm. Saueskinnshanskene er gode og varme, så selv om friskluftdysene på dashbordet ikke leder varmluften direkte på hendene – det er spesielt høyre hånd som har en tendens til å ligge midt i trekken – oppleves bilen som god å varm i forhold til å stå ute i den kalde vinden.

MGFen er liten, mindre enn jeg husket den fra kollega Jørgen Seeman Berg og jeg kjørte den første gang i England i desember 1995. Med mine 175 cm har jeg ikke større problemer med å få lirket kroppen på plass i en behagelig kjørestilling. For vinterkjøring er derimot benplassen begrenset. Ettersom jeg i dag må mye ut og inn av bilen, har jeg kraftig skotøy og merker at skoene er litt i største laget for bilen.

Jeg kjører ned til Sandvika og brekker av til høyre og inn på en perfekt vintervei. Akkurat passe snø til at det er godt feste. 1,8- literen bak meg maler fornøyd og liker seg når turtellernåla søker mot rødmerket. Motoren gir perfekt vektbalanse, og MGFen har nydelige vinteregenskaper. Michelin-dekkene har godt feste og skyvet ut av svingene er imponerende. Det er lett å dosere ut gasspådraget slik at en ligger akkurat på grensen til et bakhjulsslipp. Dette er en bil som kan kjøres med millimeterpresisjon og parkerer det meste.

Med himmelen som tak
Jeg flyr gjennom vinterlandet. Noen ganger begrenser trærne som henger over veien takhøyden, andre ganger er takhøyden uendelig og bare hvite vidder omgir meg. Uten tak får du naturen inn i bilen.

I slutten av desember er dagene korte og mørket kommer snikende innpå meg før jeg rekker hjem for kvelden. Åpen bil-opplevelsen forsterkes i mørket. Bare lyskasternes skarpe lys skjærer gjennom mørket og de snødekte trærne langs veien gjør at det føles som å kjøre i en kjempestor tunnel med blinkende stjerner i taket.

Mazda MX-5 er MGFens nærmeste konkurrent, men når vi ser på detaljer, kan ikke MX-5ern stille opp. De lekre skinnsetene og rattet, instrumentene med hvite skiver og en perfekt lakkfinish, gjør MGFen til fryd for øyet. Jeg har derimot en mistanke om at MX-5 trekker det lengste strået når det gjelder produksjonskvalitet. MGFen hadde litt for mange løse skruer til at den scorer høyt på det området. Men det er utrolig hvor godt man greier seg hvis man bare er våken og tolker signalene og jeg ville ikke ha noe problem med å leve med en MGF.

Tvert i mot, jeg ville faktisk nyte å ha en MGF klar i garasjen. Dette er en bil det er lett å bli glad i. Den rører ved noe inni deg og har du først holdt i rattet, hørt den malende 1,8- literen og kjent hvordan det er å flyte på en lett overstyring gjennom svingene på øde og snødekket vintervei, er du betatt. Av alle biler jeg har kjørt på vinterføre, er det bare en som overgår MGF når det gjelder kjøreopplevelse; Porsche Boxster. Det kan kanskje ha noe med motorplasseringen å gjøre – mer balanserte kjøreegenskaper er det vanskelig å oppdrive, og for meg gjør det absolutt ikke noe at taket kan tas av.

Aldri tidligere har turen Levanger – Oslo gått så raskt som natt til tredje juledag. Ikke målt i tid, men i opplevelse av tid. Brått var jeg hjemme, æsj!

MGF 1.8:
Motor: 4-sylindret rekkemotor med to overliggende kamaksel og fire ventiler pr sylinder. Kompresjon: 10,5:1. Sylindervolum: 1.795 ccm. Boring og slaglengde: 80,0 x 89,3 mm. Effekt: 88 kW (120 hk) v/5.500 o/min. Dreiemoment: 165 Nm v/3.000 o/min.
Transmisjon: Bakhjulsdrift. Femtrinns manuell gearkasse.
Bremser: Ventilerte skiver foran og skiver bak. ABS.
Dekk: 185/55VR15 foran, 205/50VR15 bak (Michelin Maxi-Ice).
Mål: Lengde: 391,0 cm. Bredde: 163,0 cm. Høyde: 127,0 cm. Akselavstand: 238,0 cm. Sporvidde f/b: 140,0/141,0 cm.
Egenvekt m/fører: 1.135 kg.
Bagasjerom: 210 liter (VDA).
Tankvolum: 50 liter.
Aks. 0 - 100: 9,0 sek
Toppfart: 193 km/t
Forbruk bykjøring: 1,02 l/mil
Forbruk landevei: 0,57 l/mil
Forbruk snitt: 0,74 l/mil
Pris: kr. 283.000,-
Forbruk i følge 93/116/EU.