1956

Behovet var tvert om enormt. Fremdeles var gater og veier fulle av førkrigsbiler som nesten ikke hadde bremser, med en styring som var meget interessant for å si det mildt, med motorer som drakk dårlig drivstoff i enorme mengder og spydde ut halvparten nesten uforbrendt. For ikke å snakke om hvor vondt de luktet.

Det gjorde forresten øst-sone bilene også. De brukte noen kunststoffer i interiøret som måtte være fremstilt på tvilsomt grunnlag, der løsestoffene rev deg i nesen i mange år etter at du var blitt den stolte eier av en ny bil.

Når du ser på ti-på-topp listen nedenfor vil du se at disse bilene var ganske populære. Pobeda, IFA, Skoda, Moskwich og Warszawa (en polsk Pobeda) i topp-ti listen. Årsaken til populariteten var ganske enkel, disse bilene ble byttet mot gammel norsk sild, så her var det ikke krav om kjøpetillatelse.

Vi vil i dagene fremover se at ikke alle bilene på listen er oppgitt med modellnavn. Opplysningsrådet for Veitrafikken, som førte denne statistikken da også, benyttet de tidligste årene modellbetegnelsen bare på de modellene som solgte i betydningsfulle antall.

Heldigvis er dette sjelden et problem. VW var Bobla i mange år, Volvo var 444 til 544 kom og da – vil du se – ble det modellbetegnelse.

Opel ser vi er delt opp allerede, og Austin er også delt opp - A55 var en forholdsvis populær bil, og de Austin-modellene som solgte i små antall ble også markert med modellnavn og ikke med ”Andre slik som ofte var vanlig.

Problemet her, når du ser ti-på-bånn listen, er at vi ikke vet om dette var en Austin Healey eller en Metropolitan – en merkelig miniatyr-utgave av en Nash, bygget på en liten Austin.

Vi vet heller ikke hvilken Packard eller Pontiac det dreier seg om, vi kan bare regne med at de ble solgt på spesielle dollar-lisenser, for folk som hadde (lovlig) valuta i utlandet. Disse bilene ble av forståelige grunner ofte registrert i Sandefjord/Tønsberg-området.

Vi finner Porscher på listen nesten hvert eneste år i denne perioden, de ble importert av Harald A. Møller. Panhard ble importert av Citroën. Riley var et Bergens-fenomen fra Brødrene Wigand, mens Triumph kom fra Den Norge Automobilfabrikken på Kambo, noen ble fremdeles satt sammen der.

Men Lanchester – hvem var det som tok hjem dem? Det kan fremdeles ha vært RSA. De hadde også Daimler og importerte lastebiler og busser fra DAF. Dagens Suzuki-importør er bygget på grunnvollene til dette selskapet.

Øst-sonebilene hadde importører du nok aldri har hørt om: Pobeda kom fra DrosjeEiernes Felleskjøp, fremdeles holder Oslo Taxi til i Trondheimsveien 100, en gang var de altså blant Norges største bilimportører.

IFA kom fra With & Wessel, ganske naturlig, de var jo også DKW-representant (senere også Audi før de ble kjøpt opp av Harald A. Møller) og IDA var jo ikke annet enn en østtysk DKW.

Skoda kom fra F.E. Dahl som nå, femti år etter, er Toyota Norge. Moskwich ble representert av Siraco som et par år etter dette flyttet til samme adresse som sin hovedforhandler, Oscar Mathiesen (ja, akkurat, berømt hurtig-på-skøyter-løper) på Youngstorget i Oslo.

Og Warzava ble tatt inn av Thor Jarbø som også hadde komplett uinteressante merker som Star og Syrena. Jarbø gjorde det skarpere innen et annet område av norsk bilbransje. Han ble mannen bak den norske importøren fra kjempekonsernet Hella: Hellanor het hans selskap.

Du kommer til å møte andre merker eller importører du nok aldri har hørt om frem til vi lager en slags oppsummering på selveste julaften. Men ta en titt i familiens gamle fotoalbum. Det er store sjanser for at du finner en av de bilene du vil komme til å møte her.

Dagens konkurranse - KLIKK HER for å svare:

I morgen skal vi se på 1957. Selv om det fremdeles er bilrasjonering ser vi noen store endringer i toppen. For eksempel er øst-sone bilene kraftig på vei tilbake. Hvilket av disse tre merkene tror du hadde en representant på førsteplassen?

VW

Opel

Volvo”

1956-salg totalt: 10782 biler

Ti-på-topp:

Ti-på-bånn: