Et norsk stjerneskudd

Først publisert i bladet BIL nr. 2/3-2018

For Dennis Olsen gikk en mangeårig drøm i oppfyllelse da han i november skrev kontrakt som fabrikkfører etter to suksessrike år som Porsche Junior. 2017 endte med seier i tyske Porsche Carrera Cup og en andreplass i Porsche Supercup. Dennis kan trolig se frem til en lang karriere som fører for en av verdens mest prestisjefulle bilprodusenter.

Stor spenning knyttes også til 14-årige Dennis Hauger som er plukket opp av Red Bulls juniorteam og konkurrerer i britisk Formel 4. Om han gjør sine saker bra kan han bli første nordmann som når helt opp til Formel 1, og så langt har det sett meget lovende ut.

I kulissene
Og så har vi Mads Siljehaug fra Lillehammer. Ikke hørt om ham? Du er ikke alene, for Mads har gjort sine saker uten at andre enn lokalpressen og entusiaster i nærmiljøet har fått med seg hva han har prestert. Men i år er han på plass i en Lamborghini Gallardo GT3 i Blancpain-serien, og da kan du følge ham live på Eurosport gjennom hele sesongen.

Som så ofte startet det med en bilsportinteressert far. Allerede som femåring fikk Mads sin første motocross-sykkel og startet treningen på Hovemoen ved Lillehammer. Han avanserte gjennom klassene og var stadig blant de raskeste på trening. Men å kjøre løp var for skummelt!

Som 10-åring ble han med pappa Steinar til Elvedalen gokartbane ved Gjøvik og fikk prøve seg i en Cadetti (den minste gokartklassen). Det ga såpass mersmak at uken etter hadde pappa anskaffet brukt gokart, en 2000-modell CRG med Mini-oppsett.

Startvansker
– Det første vi gjorde da vi kom hjem med karten var å prøve å starte den på gårdsplassen. Vi tok det som en selvfølge at den skulle starte, så vi sjekket ingenting. Vi hadde jo ikke peiling på gokarter, erindrer Mads.

– Broren og faren min skjøv mens jeg satt oppi, vi gjorde minst ti forsøk, og hver gang sa jeg optimistisk: den starter neste gang! Men det gjorde den selvsagt ikke, erindrer Mads. De bestemte seg for å gjøre et nytt forsøk på Elvedalen gokartbane førstkommende lørdag. Der kunne de kanskje få råd fra noen i miljøet.

– Da vi kom dit på lørdagen så sprutregnet det, men det spilte ingen rolle. Vi begynte med samme prosess som hjemme, og prøvde å dytte den i gang. Igjen uten respons. Dette gikk ikke upåaktet hen hos de andre fedrene på banen, så vi fikk raskt hjelp, ikke bare til å skyve, men også til å ta en nærmere titt på motoren som viste seg å ha en helt oppsmuldret toppakning og utslitte stempelfjærer. Spesielt hjelpsom var Robert Carlsen som sørget for at vi i det minste fikk kjørt ett pass på denne første treningen. Han har også vært en god støttespiller som har hjulpet meg mye senere i gokart-karrieren, skryter Mads av sin medhjelper.

Gikk gradene
Det ble mengder med trening for en ivrig guttunge og en tålmodig familie, men noe skikkelig løp ble det ikke før i 2009 da Mads var 13 år. Da hadde de fått oppgradert gokarten med god hjelp fra Robert Carlsen og hadde et lite budsjett slik at Mads kunne kjøre sine første løp på andre baner enn Elvedalen, det ble turer til både Elverum og Trøgstad.

– Det var i 2011 sesongen det begynte å løsne skikkelig da vi kom inn i Energy-teamet til Trond og Kenneth Østvold, der også Dennis Olsen var en del av teamet. Det var de som fikk meg fra en middelmådig gokart-sjåfør til å vinne løp og ga meg troen på at jeg kunne nå langt om jeg ville, sier Mads.

Som 16-åring tok han i 2012 steget opp til Formel Basic, og der kom resultatene raskt. Han ble norgesmester i første forsøk, og i 2013-sesongen vant han 7 av 10 løp i Norge og Sverige og tok sin andre NM-tittel.

Så ble det et par års pause mens han vurderte hva og hvor han ville med racing, og selvfølgelig, sparing for å bygge opp et budsjett han kunne hevde seg med.

Rask beslutning
– Vi visste ikke helt hvor veien videre skulle gå. Vi vurderte å dra til USA, men det jeg kunne kjøre der var for likt det jeg hadde kjørt hjemme, det føltes ikke som noen progresjon. Dessuten trengte vi et budsjett som vi ikke hadde.

– En helg tidlig i 2016 så vi en annonse for Reiter Cup som virket spennende. Der kunne jeg få en full sesong i en KTM X-Bow GT4-bil med masse kjøring, samtidig som jeg lærte mye om teknikk, for et overkommelig beløp. Og - ikke minst - der gevinsten var noe som kunne åpne veien videre til en karriere i racing, minnes Mads som virkelig tente på ideen.

– Det hele gikk lynraskt. Jeg ringte teamsjef Tomas Enge (tidligere F1-fører) hos Reiter mandag kveld, tirsdag var jeg hos Bilsportforbundet og skaffet nødvendig lisens, og onsdag dro vi til Ungarn for en første test. Testen gikk bra, jeg var blant de raskeste og fikk et positivt inntrykk av Reiter som et seriøst team.

Unik mulighet
Reiter Engineering bygger racerbiler for flere team. De har spesialisert seg på Lamborghini Gallardo, men bygger i tillegg sine egne unike GT4-racere basert på KTM X-Bow.

Teamet har åtte slike biler som hvert år gir plass til 16 unge førere. I tillegg tar de i samarbeid med universiteter inn ingeniørstudenter som får testet sine kunnskaper i praksis hos teamet.

– Jeg var heldig med loddtrekningen og fikk en erfaren teamkollega. Han var nok skeptisk til å dele bil med en urutinert 19-åring i starten, men det endret seg raskt da jeg viste resultater. Gjennom hele sesongen kjempet vi i toppsjiktet, tok fem pallplasser, vant et 2-timersløp på Spa og endte på andreplass i GT4-mesterskapet, forteller Mads.

Sesongen hadde gitt mersmak, selv om han ikke nådde helt til topps i Reiter Cup som er en intern konkurranse mellom de 16 KTM-førerne der premien for de to beste er en sesong i en GT3-bil.

Her måles førerne individuelt i forhold til raskeste rundetider, dekkslitasje, krasj, hvordan man kommuniserer med ingeniører etc. Det spiller ingen rolle om man vinner løp så lenge man er blant de raskeste og viser god teknisk innsikt.

Bilsporttalentet
Høsten 2016 ble Mads Siljehaug nominert som en av fem unge førere til å kjempe om den prestisjefulle tittelen Bilsporttalentet. Han gikk seirende ut av konkurransen og vant dermed en premiepott til en verdi av 300.000 kroner.

Samtidig ble han en del av Team Norway, det norske landslaget for bilsportutøvere, med tett oppfølging av et profesjonelt støtteapparat.

– Med premiepotten, litt sponsorinntekter og et studielån klarte jeg å finansiere en ny sesong hos Reiter. Og nå hadde jeg kun fokus på én oppgave – å vinne Reiter Cup. Jeg kjørte smart gjennom hele sesongen, holdt et jevnt høyt tempo og hadde kun én krasj. Det holdt til å vinne cupen, og mitt store mål for sesongen var i boks, sier en lykkelig Mads Siljehaug etter å ha innkassert en premie verd tre millioner norske kroner - normal pris for en sesong i GT3.

Store fremtidsmuligheter
I 2018 kjører han en Lamborghini Gallardo GT3 i den internasjonale Blancpain-serien, et slags uoffisielt europamesterskap for GT-biler. Der får Lillehammer-gutten meget gode muligheter til å vise seg frem siden løpene har mange team og førere og meget god medieeksponering.

Han får ikke lønn for å kjøre, men han slipper å betale slik mange andre må på dette høye nivået innen motorsport. Og Mads nøyer seg ikke med å kjøre løpene, han har større ambisjoner.

– Jeg flytter til Kirchenschöring, en liten landsby helt syd i Bayern, der Reiter har sin base. Jeg skal jobbe tett med teamet for å lære mest mulig teknisk om bilene og racing generelt. Jeg tar det rett og slett som et studieår, målet er å legge et solid grunnlag for en karriere som racerfører på toppnivå, avslutter Mads Siljehaug som med gode resultater kan realisere drømmen.

Han skryter av støtteapparatet i Team Norway og ikke minst Fredrik Brenna-Lund som har vært med på flere løp og hjulpet Mads med å bygge selvtillit. Det er noe en racerfører aldri får nok av.