Chrysler Voyager og Opel Sintra

Først publisert i BIL 11 - 1997.

På salgsstatistikken ligger Voyager klart foran nærmeste konkurrent, og det har ikke bare sammenheng med en gunstig pris. Chrysler har nemlig gitt sin persontransporter en meget vellykket innpakning og et tiltalende interiør.

Vi var spente på hvordan amerikaneren, som er produsert i Østerrike, ville hevde seg mot en tysker produsert i USA. Sintra produseres i USA, likevel virker den svært så europeisk, men av og til skinner dens slektskap med GMs vans gjennom den europeiske fasaden.

Chrysler og Opel har valgt forskjellige innredningsløsninger. Mens Voyager har en 2+2+3 seteløsning med benker, har Sintra en 2+3+2 seteløsning med separate seter. I begge kan du ta ut alle setene og du får dermed en meget stor bagasjeavdeling med ca 2 meter avstand fra bakluke til forseterygg.

Praktisk setearrangement
Sintra har et meget gjennomtenkt og praktisk setearrangement. Foruten at du kan ta ut alle setene, kan du vippe frem de bakerste og likevel ha seterad nummer to i bruk. Hodestøttene er felt god ned i seteryggen, og kan sitte på også når du vipper frem setene. Benkeløsningen i Voyager er ikke like fleksibel, men du kan legge ned seteryggene, og du kan skyve setene i lengderetning. Den forreste benken har 15 cm regulering, mens den bakerste har 17 cm. For å ha adkomst til den bakerste benken, må toseteren stå i midten. Men du kan også ta ut den midterste benken og flytte treseteren forover, slik at du får en femseter med stort bagasjerom.

Sittekomforten er faktisk best i Voyager, blant annet fordi benkene er høye og gir en behagelig benstilling. Sidestøtten er derimot dårlig. Sintrasetene har heller ikke overdrevent god sidestøtte, men det er først og fremst det at setene er så lave som ødelegger sittekomforten for voksne. Ifølge Opel Norge er det høyere seter underveis, og Sintra tåler det uten at takhøyden blir for knapp.

Sintra har en traust og typisk Opelsk førerplass, men vi finner enkelte brytere og hendler av amerikansk herkomst og som ikke passer helt til det ellers europeiske førermiljøet. Ergonomisk er det lite å sette fingeren på. Sittekomforten er meget god. Førersetet har høyderegulering, men rattet kan ikke reguleres. Det er mange praktiske små rom i dørene og mellom setene. Skal vi sette fingeren på noe, må det være finishen. Sintra gir langt fra noe påkostet inntrykk. Løse deksler og ledninger som ligger åpent, vitner om at det går litt for fort for seg på den andre siden av dammen.

Østerriksk finish
Voyager har et tiltalende og på mange måter mer forseggjort førermiljø enn Sintra. Vi savner flere smårom, men konstaterer at østerrikerne er flinkere med finishen enn amerikanerne. Sittekomforten er ikke like god som i Sintra, noe som først for fremst skyldes at førersetet har for svak sidestøtte. Armlenet, som er standard, hjelper selvsagt, men det er i veien når du sjalter, og det er i veien uansett om du bruker det eller ikke.

I Sintra er hodestøttene felt ned i seteryggene og hindrer ikke sikten bakover. Ser du bakover i en Voyager, er det stort sett hodestøtter i veien uansett hvor du forsøker å se. Sikten forover kan også bli bedre. Vindusviskerne tar nemlig dårlig ut til sidene, og det er en mager trøst at Sintras vindusviskere setter igjen et enda større felt på hver side av frontruten.

Sintra overrasker med en meget presis og kontant styring. Den føles nesten sportslig i måten den angriper svingene, men avslører på dårlig vei at fjæringen er lagt litt mye på den komfortable siden. På humpete vei i kombinasjon med sving brukes fjæringsveien opp relativt lett. Sintra er duvende og minner faktisk litt om Chevrolet Astro når det gjelder karosseribevegelser over store ujevnheter.

Sintra har best komfort
Voyager takler de små og skarpe ujevnhetene dårligere enn Sintra, men er mer stabil over store ujevnheter. Styreresponsen er ikke like god, og den understyrer tidligere. Også når det gjelder bremsefølelse ligger den et lite hakk etter Sintra. Når det blir snakk om hjulstøy, er forskjellen større enn decibeltallene våre antyder. Voyager har nemlig et vesentlig skarpere støybilde, en karakteristikk som også gjelder for motorstøyen.

Akkurat motorstøyen bør du være forberedt på å måtte leve med i Voyager. Toliteren under panseret krever turtall, masse turtall, for å yte sitt beste. Ute på landeveien føles den undermotorisert i femtegear, og ser vi på akselerasjonstallene, avslører de at Voyager bruker drøyt fire sekunder lengre tid fra 70 til 100 km/t enn Sintra, og nesten dobbelt så lang tid som Toyota Picnic. I tredjegear er ikke forskjellen til Sintra så stor, men den henger litt etter, og du skal jage motoren ganske målbevisst for å henge på Sintra selv under normal kjøring på litt kupert vei.

Mens Voyager har en to-liter, har Opel utstyrt Sintra med en 2,2-liter. Foruten høyere hk-ytelse, har den vesentlig høyere dreiemoment som oppnås allerede ved halvparten av Voyagermotorens turtall. Voyager kan også leveres med en større rekkefirer – en 2,4-liter med 151 hk og 229 Nm – men da stiger prisen med drøyt 100.000 kroner. Denne motoren leveres nemlig bare i kombinasjon med det lange karosseriet.

LES VIDERE:
- Konklusjon
- Priser og tekniske data