Subaru Impreza GT Turbo

Innledning

Fronten deler den med jubileumsmodellene, men den kraftige spoileren på bakluken og det store luftinntaket på panseret avslører at dette ikke er noen standard Impreza 1.6. Interiøret er også nokså standard, med unntak av hvite instrumenter og de elegante sportssetene. I bunn og grunn en nokså enkel bil dette, helt til vi titter under panseret hvor den store ladeluftkjøleren avslører at dette er noe mer enn en standardmotor. Under et virvar av ledninger og slanger ligger en potent boxermotor med to overliggende kamaksler pr sylinderrekke, fire ventiler pr sylinder og turbo. 218 hk og 290 Nm er to-literen god for når ladetrykket er på topp. Til tross for 1255 kg egenvekt gir det svært akseptable prestasjoner. Krefter er det nok av. 290 Nm merkes, og trøkket er der tidlig. Boxermotoren har dessuten en svært myk gange, og selv når den dras til 7000 o/min går den uten vibrasjoner. Bare et litt trått gearskift drar ned inntrykket.

0 til 100 km/t på 6,1 sekunder som beste tid og et snitt på 6,3 sekunder er kvikt, spesielt med tanke på at firehjulsdrift ikke er noen fordel ved stillestående start på tørr asfalt. 3 sekunder fra 70 til 100 km/t i tredjegear viser også at det er fart over Imprezaen. Men fart alene er ikke nok, en sportsbil skal også ha kjøreegenskaper som matcher farten. Det har denne bilen. Den føles litt myk. Går du hardt inn i en sving, setter den seg litt nedpå og i hårnålsvinger oppleves den som litt understyrt. Rudskogen er ingen perfekt bane for standardbiler. Det blir for mye "gnuing " i svingene til det, men Imprezaen stortrives her og Sten Erik Nilsen triller inn i depotet med et bredt smil etter noen runder. Nydelig, for en balanse, er hans første kommentar, denne bilen har akkurat passe skyv ut av svingene og er overbevisende letthåndterlig, med styrerespons og styrefølelse som er en banebil verdig. En rundtid på 1 minutt og 10,5 sekunder er presentabelt for en standardbil. På landeveien oppleves Imprezaen som enda mer potent. Den liker seg når svingene kommer tett, og styreresponsen tillater millimeterpresisjon i sporvalget. Fjæringen er langt fra så fast som ventet. Den kjører derfor fantastisk mykt, og det er lett å tro at Subarus ingeniører har brukt sine rallyerfaringer når de satte opp fjæring og demping. Selv på dårlig vei oppleves ikke denne bilen som ubehagelig. Hjulene har god veikontakt også på dårlig vei, og stabiliteten er overbevisende. Førerplassen er enkel og etter manges mening kanskje vel nøktern. Men denne bilen er effektiv, en kjøremaskin. I den sammenhengen er førerplassen perfekt. Kjørestillingen er enkel å tilpasse og du sitter fjellstøtt i de dype forsetene. Sidestøtten er optimal, og seteryggen klemmer passe i midjen og nedre del av ryggen samtidig som skuldrene har god støtte. Her er det bare å lene seg godt tilbake og nyte svingene. Du slipper å bruke energi på å holde deg fast.

Og overraskende nok er dette den mest komfortable av de seks testbilene. Ikke bare sitter du godt og kan nyte godt av god fjæringskomfort (kjøreegenskapene tatt i betraktning), støynivået er også behagelig lavt. Utstyrsnivået er dessverre også lavt, for vi savner klimaanlegg, pollenfilter, oppvarmede forseter, sidekollisjonsputer og hodestøtter på baksetet. Takket være firehjulsdriften kan du utnytte boxermotorens krefter også vinterstid.

LES VIDERE:
- Alfa Romeo 156
- Seat Toledo
- Ford Mondeo
- Honda Accord
- Saab 9-3
- Konklusjon
- Priser og tekniske data