Tøffere på toppen - del 1

- Innledning

Samme lest

Riktignok kan den by på adaptivt understell og radarstyrt cruise control i tillegg til det meste annet nevnt tidligere, men 466.000 kroner for en 1,4-liters Golf er altfor mye, uansett hvordan man vrir og vender på det.

Det er bilens definitive akilleshæl.

La oss likevel legge vekk prisforskjellene en liten stund, og heller dykke litt dypere inn i hva disse bilene tilbyr.

I konsept er de alle like. Veldig like.

Fem sitteplasser, bagasjerom på 360 liter pluss, bakseterygger som kan felles ned 60/40, små bensinmotorer med turbo, forhjulstrekk …

Jeg kunne fortsatt lenge.

Også bak rattet er det gjenkjennelig. Klassiske instrumenter, en passelig stor kjørecomputer styrt fra rattet, en berøringsfølsom skjerm for multimedieanlegget, og et lettfattelig panel for styring av klimaanlegget.

Og når grunnkonseptet bak interiøret til alle disse bilene er så likt, er det merkelig å se hvordan de likevel kan løse ting så forskjellig.

Brukerforståelse?

Ta for eksempel hovedskjermen i Toyotaen. Hvordan er det mulig å kløne til noe så enkelt som brukergrensesnittet for radiokanalene til det punkt hvor jeg, en relativt ung og teknologi-oppegående kar, bare gir opp.

Hvem var det som i sitt rette sinn tenkte at volumjusteringen helst gjøres med berøringsknapper?

Hvor var resten av designteamet da en med brukerforståelse lik null kvitterte ut hele multimedieløsningen, og sa til Toyota-ledelsen at «slik har jeg laget det, slik blir det!»?

Og til slutt: Hele dashbordpanelet er vinklet vekk fra føreren!

Nå som det er totalforbud mot å bruke håndholdt mobiltelefon i bil, kanskje vi burde se på å forby håpløse fastmonterte berøringsskjermer også.

Beklager, Toyota.

At den nye kjørecomputeren mellom instrumentene kanskje er den flotteste i testkvartetten hjelper ikke så mye når resten av interiøret virker gammeldags og trist.

Kanskje håper Toyota at den digitale klokka i dashbordet snart er så gammel at det blir retro-kult?

Ut med turkis

Halvveis i testløypa setter testlaget seg ned for å diskutere opplevelsen så langt. Vi har byttet biler jevnt, så alle har kjørt alle bilene, på varierte veier.

- Jeg synes Focusen ikke er så moderne lenger, sier et av medlemmene i testpanelet.

Jeg er på vei til å protestere, men tenker meg litt om først. Jeg har alltid vært begeistret for Focus, i alle generasjoner, og kanskje er jeg litt blendet av kjøreegenskapene (mer om det senere).

Men den turkise bakgrunnsbelysningen i instrumenter og knapper er kanskje ikke helt 2015, og grafikken i hovedskjermen er ikke moderne nok.

Skjermen er i hvert fall stor og lettlest. Den krever for harde trykk, og kunne med fordel vært trukket litt nærmere føreren. Fingeravtrykk synes lett – men det kan sies om alle bilene vi har med oss denne høstdagen.

Ellers liker jeg cockpitfølelsen i Focus. Den virker mest intim, og jeg har den beste sittestillingen her. At Ford kun har spandert på elektrisk justering på førerstolen, og ikke passasjerstolen, får så være.

Sunn rygg

De beste stolene isolert sett er det Opel Astra som har. Det skulle nesten bare mangle, de er tross alt «godkjent» av AGR; Aktion Gesunder Rücken, en tysk organisasjon for sunne rygger.

Akkurat hva det innebærer, er jeg usikker på, men det er i hvert fall flere ting som er med på å gjøre Astrastolene til et trivelig oppholdssted, også i lengden.

For det første er det rikelig med justeringsmuligheter, inkludert uttrekkbar sittepute. For det andre er det oppblåsbare sidevanger. Det er kjøling i setene, og «kulest»; massasje. Luftputer i ryggen blåses opp og tømmes i sekvenser.

Det er ikke helt som å få en skikkelig albue knadd godt ned ved virvlene, men like fullt et hyggelig tillegg i hverdagen.

De 4000 kronene disse setene koster ekstra hadde jeg valgt ti av ti ganger.

Interiøret er ellers veldig oversiktlig. Den store multimedieskjermen har god oppløsning, godkjent grafikk og grensesnitt, og godt utvalg i funksjoner.

LES VIDERE:

- Del 1

- Del 2

- Konklusjon

- Testdata

- Poeng