Ausjen gjør bok

Stort bilde av folk som bygger vei på 20-tallet. Bildetekst: «Ingeniøren står med lys sommerdress og stråhatt. Basen står med henda i lomma. Og gutta i arbeidslaget står med det de har».

Eller hva med et kjørebilde, hest & kjerre, på Aker Brygge, med utstyr til skipsbygging i bakgrunnen: «Det var den gang man hadde skikkelige kraner på Aker Brygge. Ikke bare ølkraner».

Og hva med denne: «Eyde fikk bilen (en schvææær, rød Mercedes) levert med ekstrautstyr, nemlig med tysk privatsjåfør ved navn Bruno Neumann.»

Nå skal jeg vokte meg vel for å antyde at Ausjens 120 sider innenfor stive permer – tittel: «O hjul med din glede...» bare er en samling herlige one-linere. Dette er utrolige mengder kunnskap satt sammen som et flytende kåseri som også mora (og eller dattera) di vil ha glede av.

Og nytte.

Mimring
Det gjør ikke no’ å vite at slekta til Øveråsen (verdensmester i snørydding fremdeles) i 1927 solgte Harley og Ford og leide ut 10 garasjer til 2 kroner natten per stykk.

Eller at man måtte sette bilen på en ro-ferge for å komme over ved Svinesund på tjuetallet, og at det kostet 2 kroner. Samme pris for en løs ku. Personer måtte betale 30 øre.

En forklaring på hvordan man skifter vulstdekk kan heller ikke noen ha vondt av – og brokker av den slags kunnskap kan faktisk komme godt med når den vanlige Grünerløkka-plapringen begynner å gå i stå.

Ausjen, for de som ikke vet det, er journalist i hele ryggraden og alle andre steder det fremdeles finnes reflekser.

Som utegående reporter i gamle, hederlige Arbeiderbladet testet han ut det gamle uttrykket om «elefant i et glassmagasin» ved å låne en lys levende en av Arnardo og leie den gjennom glassavdelingen i Glassmagasinet på Stortorget.

Ikke ett eneste glass-skår lå tilbake etter dem. Alt var like uknust.

Godt hørbar
Han var blant pioneren i Radio Motor da private radiokanaler ble et begrep – men med en stemme som bar (bærer) bedre enn Steinfelds var det noen av oss som ikke skjønte hva han egentlig skulle med mikrofon og sender. Fra kontoret hans i Storgata hørtes han over hele byen allikevel.

Men det skal sies at denne boken er litt mer stillferdig. Nesten poetisk her og der. Riktignok er han handicapet av at det av og til skinner gjennom at – om ikke alt – det meste var, i hvert fall litt, bedre før.

Det dukker opp minner om den gangen Statsministeren – fra sin tid på Youngstorget / Arbeiderbladet kjente selvfølgelig Ausjen Einar Gerhardsen! – «kunne stå foran på hengeren på Sinsentrikken når han skulle på jobben for å styre landet».

Men det dreier seg ikke om statsministre. Det dreier seg om biler og bilkjøring. Det aller meste annenhånds. Ausjen stammer tross alt ikke fra Bilens Barndom.

Hands on
Men han har den enorme fordelen i forhold til oss andre at han har snakket med folk, han husker hva de sa og han forstår hva de fortalte, for han er så «hands on» selv.

Jeg legger ved noen bilder fra det stedet jeg traff ham sist, i forrige uke – de fire bilene du kan skimte på bildet der også han er med, er alle hans. Han vet hva dette er.

Og med bakgrunn fra folk som jobbet der ute vet han en del om veier og gater og er vel den eneste jeg kjenner som husker navnet på Valseformann Thallaug (1923) – «og her dreier det seg nok om en engelsk vals».

Rikt illustrert
Boken er en forholdsvis sammenhengende prat om bil og bilisme og det meste av det som var rundt («Man har alltid hatt tak på bilkjøring i Spydeberg» - med bilde av en tidlig bensinstasjon med tak over). Med et illustrasjonsmateriale man sjelden ser make til.

Jeg kan ikke huske sist jeg har sett norsk billitteratur med så mange sentrale bilder jeg aldri har sett før. Men her har han brukt Arbeiderbevegelsens Arkiv i stor grad og han har hatt en tilgang på Sørensen & Balchens Arkiv som aldri har vært utnyttet så bra tidligere.

Ikke bare nesteånden bilder, fantastisk kvalitet også. De gjorde jobben de gamle platekameraene.

Boka har et ISBN-nummer: 978-82-303-3267-2, men det greieste er nok å sende en mail til ausjen@online.no.

PS!
Nevnte jeg at jeg syns boken er glitrende. Ikke minst fordi den overrasker hele veien. Og nevnte jeg at forfatteren egentlig heter Johannessen, med Bjørn foran?