Brødbilen er ferdig

Vi har møtt Niels van Roij før på disse sidene. Med en Shooting Wraith. Og noen av mine kolleger har møtt ham uten å vite det. Han bruker nemlig ganske mye tid på å foredra om bildesign, og enkelte bilfabrikker har brukt ham til det når de har lansert nye bilmodeller.

Jeg aner egentlig ikke hvor god han er hvis han må være kreativ, men det er åpenbart at når han har noe å holde seg til går det veldig bra.

Det visste vel også den tyske Ferrari-fan’en som gikk dit for å få bygget noe som brakte tankene i retning av den opprinnelige brødbilen. Eller Camionette som franskmennene døpte den – liten varebil – da den gikk på Le Mans i 1962.

Hele den opprinnelige bilen er et resultat av en av de klassiske italienske operettene. Ferrari nektet å selge en GTO til grev Giovanni Volpi. Volpi, som drev Scuderia Serenissima (fordi han i prinsippet eide hele Venezia – Serenissima er det gamle navnet på republikken Venezia), hadde nemlig vært så frekk at han hadde ansatt forræderne.

Giotto Bizzarini var blant avhopperne fra Ferrari da de dro for å bygge ATS. Den var ingen suksess, og nå jobbet Bizzarini for Volpi!

GTO-en var i veldig stor grad Bizzarinis bil, og nå startet han med å bygge om en 250 GT SWB for å gjøre den bedre enn de allmektige GTO-ene. Motoren var grei, det var en Tipo 168 med Testarossa-type topp. Like mange hester som GTO-ene.

Men Bizzarini bygde motoren om til tørrsump og flyttet den lavere og lenger bak, sammen med radiatoren. Det skjedde mye med opphengningen, og han skrapte vekk overflødig fett alle steder det fantes.

Men alt dette er egentlig ikke relevant for denne historien, for det som først og fremst er viktig der er fasongen.

Bizzarini satte seg ned med Piero Drogo, og sammen tenkte de et hyperaerodynamisk karosseri – som Drogo så banket ut. Der det spesielle er den høye hekken som plutselig blir skåret tvert av.

Kamm-prinsippet, heter det. Du tegner et så strømlinjet dråpeformet karosseri du kan – spiller ingen rolle om det blir 16 meter langt, og så kutter du det i den lengden du vil ha.

Det hele virket først som en suksess på Le Mans. Etter 4 timer hadde den passert alle GTO-ene og den kom på 7. plass da den måtte bryte på grunn av en drivaksel.

Derfor er det ikke racingresultater som har gjort denne bilen til en myte, men sjeldne opptredener ved klassiske anledninger (chassisnummer 2819 GT, så har du noe å slå i bordet med). Utseendet, har fascinert følgere i 60 år.

Og skapte tidlig imitasjoner. Lotus, Iso og Maserati kom kjapt med noe liknende, men kanskje var det ikke så effektivt allikevel. Det ble liksom ikke en trend.

Men «lag noe slikt» var beskjeden Niels van Roij fikk fra en tysk samler i 2018. Det har han nå gjort, og han kaller den Hommage – hyllest – til Breadvan.

Det han baserer bilen på er en 550 Maranello som han kaller en skikkelig GT-bil, helt i stil med den opprinnelige 250 GT Berlinetta.

Han beholdt frontruta, men ellers er hver eneste synlige overflate endret.

– Vi har selvfølgelig vært inspirert av originalen, men samtidig la vi vekt på at vi skulle ikke hemmes av å måtte ligge tett opp til det opprinnelige Drogo-karosseriet. Du kan godt si at Breadvan Hommage er den nye originalen, sier han

Mens han tidligere har benyttet etablerte bilbyggere som Carat Duchatelet til å bygge bilene sine, gikk han denne gangen til Bas van Roomen – en med svart belte i italienske klassikere – som modellerte formene i leire på 550-plattformen, og banket ut aluminiumen over den.

Det er selvfølgelig en rekke andre interiør-detaljer som er endret fra Maranello-bilen, men hovedpoenget for Van Roij er åpenbart:

– Selv om Hommage beholder silhuetten fra 1962 er denne bilen en øvelse i estetikk, mens originalen heller var resultat av ingeniørtenking enn av stil. I virkeligheten er det eneste jeg har hentet direkte fra den gamle, vinkelen på Kamm-hekken. Uten den hadde det ikke vært noen Breadvan.