Ferrari laFerrari med Hublot laHublot

MP-05 er det beskjedne navnet på det oppsiktsvekkende armbåndsuret Hublot har skapt i samarbeid med Ferraris designere, en klokke som skal hylle den nye Ferrari laFerrari.

Og som er omtrent like relevant.

Mens bilen debuterte på Genève-utstillingen i mars, debuterte klokka i Basel en måned senere, til nesten like stor oppmerksomhet.

Den er full av superlativer, aldri har Hublot for eksempel bygget en klokke med flere deler (637 pluss tourbillon – mer om den senere). Den setter verdensrekord i kraftreserve: 50 døgn. Og et opplag begrenset til 50, til 300.000 CHF pr. stykk, gjør den enda mer eksklusiv enn bilen.

Ferraris klokkehistorie har vært svært variert. Det startet særdeles harmonisk da gamle Enzo gikk til Jack Heuer på starten av 70-tallet, fordi han var overbevist om at franskmennene jukset med tidtagingen på Le Mans.

Dette samarbeidet resulterte fort i at Heuer, som da virkelig kjempet for å få merket på beina, ble bedt om å utstyre den nybygde Fiorano-banen med tidtagerutstyr, som kunne måle en og en del av banen. Sensasjonelt opplegg.

Jack Heuer er vel fremdeles den best kjente når det gjelder bilrelaterte klokker, tenk Steve McQueen, tenk Reggazoni, tenk Siffert, tenk den firkantede Monaco-modellen.

Det harmoniske samarbeidet varte til 1979 da Ferrari for alvor begynte å bygge myter og knyttet seg opp mot det ene merkelige etter det andre.

I de siste årene har de vært bukseforlovet med blant andre Omega og Girard-Perregaux, men det skjedde vel egentlig ikke mer enn at urprodusentene betalte en kjempelisens til Ferrari for å legge den steilende hesten på urskiven, og så gange opp prisen på klokka med fire.

Den siste samarbeidspartneren var italienske Panerai, og noen av oss ventet store ting av dette samarbeidet. Men heller ikke her var det antydninger til at noe slo gnister, samarbeidet, og resultatet ble akkurat like blekt som tidligere. Selv om det var noen få tegn på at Firenze-merket la seg litt mer i selen.

Det var allikevel overraskende at Hublot kom inn i fjor. Men sjefen der, Jean Claude Biver, var velkjent for oppsiktsvekkende stunts. Sammen med Nikolas Hayek er han vel egentlig fremdeles sett på som mannen som var med på å redde sveitsisk urindustri, og han gjorde underverker for Omega før han kom til Hublot i 2004.

Overraskende trakk han seg som administrerende i fjor, men før det hadde han altså halt i land Ferrari-samarbeidet, og den nye klokken viser i hvert fall at de tar dette med profil på alvor. Men det jeg spør om er hvorfor de ikke tar den helt ut når det først skal gjøres.

For eksempel forstår vel alle at en dobbel tourbillon er bedre enn en enkel, og her har de bare en. Samtidig som den behandles utelukkende som et skrytargument («klokken inneholder 637 komponenter pluss en tourbillon» – akkurat som om en tourbillon ikke inneholder noen komponenter).

At kassen til en tourbillon er ekstra stor, 14,5 mm er vel heller ikke noe teknisk gjennombrudd. Det betyr bare at den syns godt, ikke at den er noe teknologisk mesterstykke (som for eksempel TAG-Heuers doble mikrotourbillon fra BaselWorld i fjor, der du kan klokke 1/100 sekund manuelt).

Og på mange måter lener designen seg på den praktfulle klokka Parmigiani Fleurier i mange år har bygget for Bugatti. Den er også stappfull av komplikasjoner og har et vindu slik at du kan studere mekanikken.

Men den er ikke så komplisert at du ikke klarer å fortelle partneren din hvor mye klokka er. For Bugattieieren får nemlig en grei liten urskive med på kjøpet, med en langviser og en kortviser.

Og det er vel nettopp det som er fordelen med analog vising, at et blikk er nok til å fortelle deg hva som blir meddelt.

Hublot-klokka må du lese tallene på, og først må du huske om det er tallene på høyre eller venstre side av sentralchassiset som forteller tiden. Tallene på den andre siden forteller nemlig hvor mye som er tilbake av kraftreserven.

Men det finnes selvfølgelig en løsning. Gamle «l’Avvocado», Gianni Agnelli, Fiat-fyrsten som sørget for at Ferrari også ble en del av Fiat-imperiet, var også et av Europas ledende trend-tryner. Da han begynte å gå med et ur på hvert håndledd, gjorde halve Europa det samme, dagen etter. «Da har jeg i hvert fall alltid en klokke jeg forstår» hvisket han.

En kurant BigBang på høyre og en MP-05 på keiva er kanskje løsningen?

PS:
Jeg glemte: en Tourbillon er en gammel fransk oppfinnelse, en reguleringsmekanisme for mekaniske ur som erstatter balanseaksel og fjær, og som skal eliminere påvirkningen fra jordens gravitasjon.

En tourbillon er såpass kostbar og komplisert at det finnes ikke et tourbillon-ur som ikke har et vindu der du kan kikke ned på tourbillonen uten å skjønne noe som helst mer.