Svensk GTO gjenoppstår

Men dette er ikke en historie om en GTO – en av de mest hypede biler i verden. Det påstås at den siste som ble omsatt gikk for 52 millioner dollar, men en stort sett svensk historie, med masse digresjoner.

Ernst Rolf er en kjent svensk revyskuespiller som Dag Frøland åpenbart hadde et svært tett, metafysisk, forhold til. Ikke så få av Frølands scener var inspirert av Ernst Rolf forestillinger.

Rolf giftet seg med Solveig Jenny Berntzen, født i Kristiania i 1907, etterhånden kjent som Tutta, og til sist som Tutta Rolf da hun giftet seg med den svenske helten.

Tragedie
Ernst Rolf hadde nok sine problemer, i hvert fall bestemte han seg for å ta livet av seg i 1932. Halvveis ute i drukningsforsøket ombestemte han seg, men øvelsen var åpenbart litt for tøff. Han fikk lungebetennelse og døde av det.

Forsikringsselskapet lagde krøll, de betalte ikke ut livsforsikring etter selvmord, men Tutta gikk til Høyesterett som fant ut at dette ikke var selvmord, og enken fikk ut masse penger.

Siden tidligere frk. Berntzen også hadde hatt en slags suksess i et par Hollywood-filmer (nå nærmer vi oss Ferrarien), var det kanskje ikke så unaturlig at hun giftet seg med en skuespiller derfra. Et av resultatene av det var en 1940-modell datter, Jill Donohue.

Dermed feider hun ut, og inn kommer Ulf Norinder. Han ble født med ganske mange sølvskjeer i munnen, farens familie hadde enorme skogseiendommer i Hälsingland, og herregården Kilafors, der unggutten vokste opp.

Racing-kompiser
Moren var en Ahlgren fra Gävle (ikke gi opp – det er biler her også) – datter av Adolf Ahlgren, mannen bak Läkerol og «Ahlgrens Biler», de små søte putene du så ofte går rundt og tygger på. Den bilen er for øvrig modellert etter den Bugattien Adolfs far kjørte.

Tilbake til den fremtidige GTO-eieren. Da hans far døde giftet mor seg på nytt med Carl-Robert Norinder, som adopterte ham.

Ikke underlig at det begynte å bli litt playboy-tendenser på unge Ulf. Han vokste altså opp i et hjem som blant annet er kjent for å ha Sveriges lengste bar (du kan fremdeles oppleve den – stedet er nå et lett luksuspreget herberge), og han ble et klart økonomisk sentrum i kretsen rundt Joackim Bonnier, Picko Troberg, Robin Widdows og resten av den vitale svenske racing-scenen i 60-årene.

Ikke overraskende var det en del raske damer med i kretsen også - en av dem var Jill Donahue.Hun var faktisk en periode gift med Ulf Norinder - derfor dagens lange innledning.

Gokartbane
Det er mange historier om ganske muntre selskap ute i skauen med datidens inne-crowd. Og siden det i stor grad dreide seg om fart, bygget han like godt en gokartbane på herregårdens eiendom.

Så sent som i sommer moret jeg meg på den, med en motorisert gressklipper, og kunne tydelig se for meg hvordan den lot seg kombinere med Sveriges lengste bar klokken to om natten.

Ulf Norinder ble aldri noen stor racerfører, på tross av hva hans nevø gjerne vil gi inntrykk av på «minnesidene» om sin onkel . Men han kunne kjøpe akkurat den bilen han ønsket – og det gjorde han ofte.

Også den brukte Ferrari GTO’en som hadde to kræsj og tre Did Not Finish eller Did Not Start det året grev Volpi eide den. En racinghistorie, forresten, som ikke er ulik den vi finner fra de fleste GTO’ene – underlig at dette er blitt et så lysende fyrtårn.

Fargerik
Men altså til saken: eller forresten, noen ord om Grev Volpi. Han hadde også masse penger, faren hadde vært finansminister hos Mussolini, grev Giovanni selv gjorde morsommere ting.

Han grunnla for eksempel filmfestivalen i Venezia og var med på å starte både ATS og grunnlegge Scuderia Serenissima – en periode var nok det Ferraris beste kunde, i Italia i hvert fall.

Men det var altså chassisnummer 3445 som Ulf Norinder kjøpte, og Scaglietti-platene malte han ganske heslig blått og gult.

En andreplass i Vestkustloppet 1962, og førsteplass året etter er vel det nærmeste vi kan komme noe som antyder suksess. Brøt på Spa og kræsj på Nürburgring hører også med på listen.

Jorda rundt
Så har bilen gått gjennom noen auksjoner, en og annen nykarossering, en del statusopptredener og ganske mange eiere, sågar i Japan, inntil den havnet hos amerikanske Christopher Cox.

På festturen for å feire biltypens første 50 år i Frankrike møtte hr. og fru Cox en lite Hyundai såpass skikkelig at det ble full stopp. Til og med New York Times brukte mer enn en spalte på dette.

Dermed ble bilen sendt rett til Maranello, der spesialistene hos Ferrari Classiche tok seg av restene. Ved hjelp av fabrikkens egne tegninger og materialbeskrivelser er den nå endelig nullstilt, så nær originalen som mulig.

(saken fortsetter – hvis du fortsatt hegner med)

Blågul
Det vil si – den har fremdeles på seg Norinders fargevalg, og ikke den opprinnelige røde.

Det er ikke noe som tyder på at bilens verdi er blitt noe mindre etter dette.

Og Norinder selv? Han døde i Monaco i 1978. Det året kjørte han en Lola Chevrolet og konkurrerte i ikke særlig glamorøse Formel 5000.

Men hvis du vil få et lite bilde av svensk playboytilværelse i 60-årene så spol deg litt ut i dette – og drøm deg tilbake: