Genèves viktigste

På bildet ser dette mer ut som en spennende skulptur enn som en bil. Og den eneste grunnen til at vi bør godta at dette er en bil, er utstillerens klare bil-kred.

EDAG heter et tysk konsulent-firma som har en utført en rekke konkete konstruksjons- og utviklingsjobber for verdens bilfabrikker.

Aldi hørt om dem, sier du? Da bør du følge tettere med på BilNorge. Skriv inn EDAG på fritekstsøket på denne siden, og du vil se at dette er et av de utviklingsfirmaene jeg har fulgt ganske tett.

Av en eneste grunn. Det er nemlig hos folk som dette at fremtiden finnes. Ikke hos bilfabrikkene, de slåss om nedfallsfruktene fra disse høyteknologi-selskapene.

Spesialister
EDAG har mange forskjellige spesialister. De jobber for eksempel med planlegging av produksjon, sågar bygging av hele fabrikker. Eller de har sin egen avdeling for lette konstruksjoner.

Det er de siste som er inne i bildet her, og der er første stikkord: bio-miming. Man løser komplekse strukturelle problemer ved å se på hva naturen har gjort. I dette tilfelle har man sett på skilpaddeskallet som er ekstremt sterkt, og som byr på både beskyttelse og fjæring.

For de fleste av oss er det åpenbart at en skilpaddeskallimitasjon ikke kan bygges ved hjelp av vanlig verktøy. Derfor tenker man seg noe som heter additiv produksjon.

I følge EDAG vil slike prosesser kunne gi konstruktører, designere og ingeniører enorm frihet når det gjelder muligheter for utvikling og produksjon av i dag ukjente strukturer.

Det snakkes om Selektiv Laser Sintering (SLS), Selektiv Laser Smelting (SLM), Stereolithografi (SLA) og Smeltet avsetnings-modellering (FDM).

Spør ikke meg, men det er mulig mine venner på NTNU som bygger racerbiler vet alt om dette.

Fremtidsrettet
Det er i hvert fall dette som ligger innenfor det vi populært kaller 3D-printing, som altså kan gi oss former og fasonger som ellers må fremstilles av førsteklasses smykkekunstnere eller kunsthåndverkere – se på bildene her så skjønner du hva jeg mener.

EDAG legger også til noe med produksjon av endeløse karbonfibere i prosessen for å sikre styrke og stivhet der det skal være styrke og stivhet.

Det er ikke stort annet poeng i dette enn at her ser vi, uten kanskje helt å forstå det, et eksempel på muligheter vi vil ha om noen år til en økonomisk produksjon av former og innhold vi ikke kan forestille oss i dag, på en måte som ikke setter igjen antydninger av karbonfotavtrykk.

Med sitt Genesis-prosjekt peker EDAG i realiteten frem mot 2050.

Det er litt langt fram for meg. Jeg ville være mer enn fornøyd med å ha en Genesis hengende på veggen. Ikke som en fremtidsvisjon, men som en skulptur.