To shades av Borgward

Jommen hadde ikke folkene bak – skal vi kalle dem oppsiktsvekkende – Borgwardplanene også greid å hente inn Sir Stirling Moss til lanseringspresentasjonen sin i Genève.

85 år gammel er han, skarp som en ny Yanagiba kniv, og samtidig hadde han vett nok til ikke å skryte opp oppdragsgiveren altfor høyt.

For det skal ikke legges skjul på at Borgwards Rennnmotor aldri ble skikkelig utviklet slik at den kunne oppfylle alt den lovet – den var med andre ord bare en forsiktig suksess, ikke en kjempe-suksess.

Men, som Sir Stirling minte meg på, «du vet, de dro jo over 8000 omdreininger, der «våre» fikk pusteproblemer ved 7». Og det var mer enn nok til at Moss og hans Cooper-Borgward ble verdensmestere i Formel 2 i 1959.

Og så føyde han til: «Egentlig var det Formel 1 som var viktig for meg. Formel 2 betydde egentlig ikke noe som helst – inntil jeg satt i Coper-Borgwarden».

Lang historie
Men motoren har en meget lengre historie enn det. I 1950 dukket August Momberger (ex-Auto Union førkrigs GP-konstruktør) opp med Borgwards første konkurranse-firer.

RS var betegnelsen – og i forskjellige utførelser varte den helt til tyske Kurt Kuhnke bygde en Formel 1 versjon av den, la den i en Lotus og deltok i Tyske Grand Prix, 1963. Han brukte 3 ½ minutt mer enn Jim Clark i en fabrikk-Lotus på en Nürburgring-runde og kom ikke til start.

Underveis var motoren innom mye. Verdensrekorder i klassen for eksempel, og noen episke løp i to-seters sportsbilformat, blant annet med svenske Joakim Bonnier bak rattet. Men for meg er det Le Mans 1953 som teller.

Ikke fordi det ble en brakende fest, ingen av de to Borgwardene kom til mål, men fordi det var utviklet egne karosserier til denne innsatsen, karosserier som vel er noe av det nydeligste noensinne.

Italia-inspirert
De var helt italienske i sine myke former, og de så like fokuserte ut som de meste spesialiserte racing-coupéene fra Touring eller Zagato, og samtidig klarte de å få til et helt eget preg.

Geniale fasonger. Men hvem som tegnet dem aner jeg ikke. Jeg har imidlertid en mistanke om at det kan ha vært Heinrich Focke (hørt om Focke-Wulf?) som hjalp Borgward med flere andre strømlinje-karosseriversjoner senere.

På hjemveien MÅTTE jeg innom Prototype-museet i Hamburg for å få enda en øyefull av den nydelige bilen – du finner den blant bildene her.

Men nå skal det dreie seg om planene for fremtiden. Jeg var skeptisk da jeg hørte dem (800.000 biler i 2020) og er skeptisk fremdeles. Men pressen har klart å få fem informasjoner som gjør historien litt mer håndfast.

Og når jeg sier «pressen» er det hele egentlig ganske morsomt. For fredag var jeg i Weil-Am Rhein for å besøke Designmuseet og se hvordan Vitra lager små-serie utgaver av 50-talls stolene til Charles og Ray Eames.

Kina-allianse
«Aldri et nytt sted uten å lese lokalpressen» er et motto, og i «Die Oberbadische» kan jeg da lese et stort oppslag om hva Borgward planlegger. Siden planene i sterk grad involverer Stuttgart by måtte jeg også sjekke ut Süddeutsche Zeitung – storavis utgitt i Stuttgart.

Det de hadde om Borgward var en halvironisk sak under stikktittel: Leksikon, der de ga litt bakgrunn for den avdøde bilfabrikken. Ikke antydning til oppsiktsvekkende nyheter der nei.

Leve lokalpressen!

Essensen i Oberbadische-saken er at Borgward jobber sammen med Foton (lastebilprodusent som samarbeider med Daimler og de tunge) – som altså er en del av BAIC. Beijing Automotive Industry holding Co er en av de største bilprodusentene i Kina, og statseid, med andro ord: ganske solid.

Campus
Avisen hadde fått tak i et 30-siders «konsept-dokument» der de kunne lese seg til at den nye gruppen var i forhandlinger med Stuttgart by om å ta over deler av IBM-campusen der, som har stått tom i mange år, og som ble tvangsovertatt av byen i 2013. Disse forhandlingene har avisen fått bekreftet.

Der vil Borgward investere til sammen 256,78 millioner euro i tre faser for å bygge avdelinger for administrasjon, forskning og utvikling, og design.

Tidsplanen snakker om ti år, på slutten skal 235 personer jobbe der, og det er også planlagt boliger i tillegg til alle kontorene. En skikkelig campus, med andre ord.

Men siden det tar tid å få de nedkjørte IBM-bygningene på nett igjen (de har stått tomme siden 2007), skal Borgward allerede i løpet av et par måneder midlertidig inn i det nybygde City gate komplekset, nær sentralstasjonen.

Ikke det at disse informasjonene er viktige for oss, men detaljene viser hva lokalavisen i Vitra-byen har fått tak i, som verdenspressen ikke fant.

Strategi 2020
Foton skal, også i følge konsept-dokumentet, ha lagt opp til en «Strategi 2020» som skal gjøre dem til en top-ti produsent. Litt spennende at de skal gjøre det med eget merke, når BAIC allerede har samarbeid med bl.a. Daimler (også personbiler), GM, Hyundai, Jeep (og dermed Fiat Chrysler).

Den første bilen, fikk vi vite i Genève også, blir en SUV, designet av norske Einar Hareide. Deretter skal det hvert år introduseres to til tre nye modeller i klasser som konsept-dokumentet kaller Erschwingliches premium – altså Premium man har råd til.

Nå kunne jeg selvfølgelig spurt Hareide om hva det egentlig var han gjorde da han reiste til Kina senhøstes i fjor. Men dersom det hadde noe med denne saken å gjøre vil han garantert ikke fortelle det, og dersom det ikke har noe med dette å gjøre, vil han nok heller ikke fortelle det.

Men Borgward-eventyret begynner å virke mer realistisk, og uansett var det hyggelig å hilse på Stirling Moss igjen.