Studenter som bretter

For 12. gang drar studentene ved Torinos Istituto Europeo di Design til Genève for å vise frem årets drøm.

På skolen får elevene et tema, så er det intern konkurranse gruppene i mellom og de som vinner opplever å få forslaget sitt utviklet i full størrelse, og å få presentert det på Geneve-utstillingen.

Bortsett fra på Møbelmessa i Milano er det vel ikke noe sted vi finner så mange bildesignere/kvadratmeter som akkurat her. Det er klart det er stas å bli eksponert da.

Årets gruppe av masterstudenter i transportdesign kom fra Italia, India, Equador, Kina, Sveits og Tyrkia – det sier litt om hvor internasjonal denne skolen er.

Dessuten er hun som kom med det grunnleggende forslaget, Youngjin Shim fra Korea – det var hun som både satte brette-navnet på prosjektet og sørget for at det ble et ekte origami-resultat.

Denne er til de grader brettbar at studentene hadde laget papirark med oppskriften, slik at man selv kunne brette en liten utgave av bilen.

Som altså i første rekke er en form der den aktive handlingen som har ført til formen (altså brettingen) har skapt en styrke i selve «oppbyggingen» som vanskelig kan oppnås på annen måte.

Så kan man selvfølgelig diskutere formen, men kan må i hvert fall være enig om at den er konsekvent.

Hele karosseriet er selvbærende og er bare droppet ned på en ramme der man finner hjulene med navmotor i hvert, og det som trengs av elektro-komponenter.

Resten er overlatt til de fire passasjerene som er plassert i noe som likner mye mer på en salong enn på en tradisjonell kupe. For selvfølgelig skal det være selvkjørende, helt autonom fra start til stopp, der for er heller ikke vinduer noe viktig tema her.

470 x 200 x 150 cm er ikke ekstreme verdier på noen måte, men med en akselavstand på 366 cm er det opplagt at studentene legger mer vekt på innvendig volum enn på noe annet.

Men dessverre tyder beskrivelsen på at innholdet på innsiden i stor grad skal bestå av multimedia-innhold som projiseres på innside-overflatene, og på en stor grad av augumented reality.

Jeg kommer stadig tilbake til ønsket om at fremtidens robotbiler skal være til for å løse trafikk-korkene, ikke for å underholde meg mens jeg sitter i kø og kaster bort tid.

Om jeg liker formen?

Formen syns jeg er flott. Streng og konsis, uten noe overflødig tøv. Men om den passer som bil er jeg derimot svært usikker på. Akkurat det spørsmålet kommer jeg nok til å bruke en del tid på, og kjenner jeg skolens lærere rett – så er det litt tenke-seg-om virksomhet som er noe av formålet bak eksperimentet.

OZ Racing, Pirelli og Cecomp er blant dem som har vært med på å få det hele satt ut i livet.