Mini-mani i Genève

Det første som ramlet inn av øyekroken, fordi de var ganske festlige i fargene sine, var en elektrisk versjon av gamle Mini Moke.

Moken er jo like ekte som den opprinnelige Minien, selv om den ikke kom i produksjon før i 1964 – men fremdeles under Sir Alec Issigonis sin beskyttelse.

Disse har ikke stort annet felles med opprinnelsen enn at de kan se ganske like ut. Men de er ikke spesielt sofistikerte i sin kjøreegenskapsavdeling, og er utstyrt med 10 kW motorer og nesten ikke batterier – slik at det er stort sett for moro.

Fra Aston til Mini
Da må man ta innsatsen til David Brown mer alvorlig. Han startet jo med å bygge lekre Aston Martin DB6 look-alikes, og det har han drevet med en stund. Inntil han i fjor sommer også begynte å bygge repro-«Ekte»-Minier.

Det er første gang jeg ser disse, og det kan nesten virke som om det bare er chassis-nummeret som er tilbake fra originalen. Hvis det er brukte biter her, er ikke det direkte åpenbart.

Det er en finish inn- og utvendig som er hinsides, og den er utstyrt med det meste av det du venter på en moderne bil. LED-lys og GPS for eksempel – jeg tror aldri Issigonis drømte om at en av genistrekene hans skulle bli utstyrt med en sat-nav haifinne på taket.

Det eneste som ikke er moderne er kjørestillingen – den er fremdeles den særdeles ukomfortable som de bygget inn «for at folk ikke skulle sovne bak rattet», som mesterkonstruktøren sa til oss på et fjernsynsintervju en gang.

Meanie
Men den beste Minien holdt jeg på å gå glipp av. Den var nemlig parkert ved siden av en Sveitsisk Soletta fra 1956 – nesten jevngammel med Minien. Heldigvis kastet jeg er nærmere blikk på den – underlig at den ikke hadde en hedersplass på utstillingen.

Meanie, heter den – og det skal jeg si. Denne er mean!

Jeg har fortalt om Safenwil før. Et bitte lite sted, ingensteds i Sveits en plass. Der holder en av kontinentets største bilimportører og forhandlere til. Emil Frey har først og fremst Toyota, men en rekke britiske biler ligger også i handlekurven.

Ikke unaturlig, kanskje, at de fremdeles er litt interessert i den opprinnelige Mini.

Fra scratch
Men her har Emil Frey Classica tatt den helt ut.

De har tatt et nytt skall fra British Motor Heritage, bygd inn en ny hjelperamme og bur og begynt å bygge den opp igjen etter en helt bakvendt oppskrift.

Det verste er at jeg tror Sir Alec hadde applaudert – han bygde selv ganske underlige ting. Hans Lightweight Special var noe av det mest opplyste blant Specials og ensetere i sin tid.

I Meanie leter du forgjeves etter motoren. Du må bak for å finne den. Den har tatt plassen til baksetene og er en toliters, ildsprutende direkteinnsprøytet turbo med 220 hk.

Bakhjulene blir drevet gjennom en sekstrinns konvensjonell kasse, og siden det hele fremdeles ikke veier mer enn 850 kg, er nulltilhundre på under fire helt troverdig.

Toppfarten er, fornuftig nok, elektronisk stoppet på ca. 200 km/t.

Gjennomført
Finishen overalt er utsøkt, og konstruksjonen er smart – et par bolter og løft på hekken, så triller du hele sentralmotor-aggregatet ut.

Hjulene er blitt litt bredere og de står på noe som ser ut som originale Minilite, men det er lagt på imponerende skiver på alle fire hjul.

En ting er at de har klart å bygge dette, de har også klart å få den typegodkjent slik at den er gatelovlig for hele Europa.

Prisen var det liksom ikke noen vits i å spørre om, men de fortalte at i tillegg til prototypen, som står klar til å bli demonstrert for alle seriøse kunder nå (dersom de klarer å finne veien til Safenwil), ikke skal bygges i mer enn fem eksemplarer.

Sjelden har lommebombe var en mer passende beskrivelse.