-
byMEDHUS AS:
Detailer / bilklargjører
-
byMEDHUS AS:
Bilselger
-
Formula Automobile Norge AS:
Sales Executive & Brand Specialist
-
Møller Bil Outlet Alnabru:
Salgssjef Bruktbil
-
Werksta Kristiansand:
Billakkerer
-
Volvo Car Fornebu:
Leder Servicemarked
-
Volvo Car Stor-Oslo:
Fleet Manager
-
Mekonomen Company Bilverksted AS:
Avdelingsleder
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger TopUsed
-
Møller Bil Stavanger:
Takserer
-
RSA Import:
Salgs- og markeds-koordinator
-
Team Verksted AS:
Delelager/kundemottak
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Selger nye lastebiler på Østlandet
-
Møller Bil Skadesenter Ryen:
Bilskadereparatør
-
Werksta Kristiansand:
Teamleder Karosseri
-
Bilservice AS:
Bilmekanikere
-
Albjerk Bil Drammen AS:
Salgssjef
-
Mobile Kjeller AS:
Servicemarkedssjef
-
Man Truck & Bus Norge AS:
Key Account Manager Customer Service
-
Bilia Norge AS:
Innkjøpsansvarlig
-
Robert Bosch AS:
Teknisk Support
-
RN Nordic:
Head of Sales
-
Møller Bil Gjøvik:
Bilmekaniker
-
Toyota Østfold AS:
Salgskonsulent
-
RSA BIL Forus:
Bilselger Nye og Brukte biler
-
Bilia Norge AS:
Salgsdirektør Fleet
-
Team Verksted AS:
Mekaniker
-
Herøy Bil & Maskin AS:
Bilmekaniker
-
Bilforlaget AS:
Journalister/Reporter
Jeep 70, men hvor kommer navnet fra?
Fremdeles diskuterer de lærde hvorfor Jeep heter Jeep. Men den 70 år lange, omfattende historien kan vi.
I tegneserien med Skipperen som hovedperson, forekom det en aparte type som het ”Eugene the Jeep.” Den ene halvparten av den ihuga Jeep-interesse-fraksjonen, hevder at det er derfra bilen fikk sitt navn.
Den andre halvparten kommer med en meget mer rasjonell forklaring. Ford, som var en av dem som svarte på det amerikanske forsvarsdepartementets bønn om en ”light reconnaissance vehicle”, kalte sin utgave for General Purpose bil, forkortet GP.
Si DjiiPii på amerikansk, og du har plutselig Jeep.
Whatever… Saken var i hvert fall at i juli 1940 begynte den amerikanske hæren å finne ut at de trengte en brukbar bil i felten, noe som kunne erstatte deres gamle motorsykler og ombygde T-Forder (seriøst!)
135 produsenter av diverse produkter fikk tilsendt anbudsspesifikasjonene og ble bedt om å komme med forslag og tilbud.
Det hæren hadde tenkt seg var veldig klart definert, og innholdt blant annet krav om en akselavstand på mindre enn 190 cm, en lastekapasitet på 275 kg.
Den skulle ikke være høyere enn 92 cm, den skulle være firehjulsdrevet med en to-speed transferkasse og ha en motor som var akseptabelt harmonisk fra 5 til 80 km/t. Den skulle ikke veie mer enn 590 kg, men ha plass til tre og ha en frontrute som kunne slås ned.
Blant annet.
Kravene var så solide at i første omgang var det bare to fabrikker som brydde seg.
Bantam (som utrolig nok hadde bygd virksomheten sin på en utgave av den angelske mikrobilen Austin Seven) og Willys Overland viste litt interesse. Bantam var helt rå, de designet, beregnet og bygget et funksjonsdyktig forslag på 49 døgn.
Willys Overland var litt treigere, men de dukket opp med sin Quad (så synd de ikke døpte den Quattro – hva skulle Audi gjort da?)
Da våknet Ford også – de skjønte vel det var snakk om interessante volumer her. Deres bil het altså GP, men ble kalt Pygmy og var drevet av en modifisert Ferguson traktormotor.
De første prototypene fikk hæren i november 1940. Alle veide godt over 600 kg, og militær-huene var ikke dummere enn at de skjønte at akkurat her burde de modifisere kravene litt.
De tre fabrikkene fikk utdelt nye kravspesifikasjoner, og Bantam ble bedt om å bygge 1.500 av sin utgave, Ford skulle levere 1500 modifiserte og forbedrede GP Pygmeer og Willys skulle bygge like mange Quads.
Masse testing senere og hæren bestemte seg for at Willys hadde den beste bilen. De 3000 Bantam og Ford-modellene ble også brukt, de ble tidlig sendt til Russland og England (der den ble kalt Blitz Buggy), men det var Willys-modellen som skulle bygges.
MA het deres første modell, og fremdeles slet de for å møte vektkravet, som nå var på noe under et tonn. De måtte fremdeles fjerne ganske mange elementer for å komme ned på riktig vekt. MA var den første, virkelig magre utgaven.
Den ble snart erstattet av MB der de fleste av bitene som var tatt bort var på plass igjen, med en ny vektøkning på nesten 200 kg.
Men det var MB som virkelig ble produsert, Willys fremstilte mer enn 368.000 av dem, og Ford, som selvfølgelig sa ja takk til å delta i produksjonen, selv om det var med et lisensprodukt, fremstilte 277.000 av dem.
Og Jeep-legenden ble skapt, heldigvis for Willys husket de å merkevarebeskytte navnet og de begynte en massiv merkevarebygging. ”The Sun Never Sets on the Mighty Jeep” var et av de tidligste slagordene.
Den første sivile utgaven dukket opp allerede i 1945 og var selvfølgelig krigeren, med et par ekstra detaljer. Større lykter, bensinpåfylling på utsiden, reservehjul på siden, og litt flere komfort-antydninger. CJ-2A heter dette ikonet.
Jeepster var den neste, spesialdesignet for sivil-markedet – og spennende fordi den aldri ble levert med firehjulsdrift.
De som i dag er sentimentalt romantiske og griner over at Jeep bygger bil uten firehjulsdrift – ”forrederi mot merkets DNA” – må lese historien en gang til.
Deretter fulgte CJ-3 og CJ-5 og 6 og Pickup’er og Wagoner, for ikke å snakke om Wagoneer (som kom sammen med Cheerokee i 1963) og alle de andre.
Men Willys er borte. De ble en del av American Motors som igjen ble kjøpt opp av Chrysler i 1987, som altså igjen er i ferd med å bli overtatt av Fiat.
Og Fiat skjønner at merkenavnet er så sterkt at verken det, eller den tradisjonelle grillen, kommer de til å rote med.
Heldigvis.