Bybil med bytte-batteri

Ikke alle elbilkonsepter er lange, flate og har 1000 hestekrefter.

Noen er små, har et intelligent design med industri-design overtoner, og har en løsning for deg som bor i byen og ikke har hjemmelader.

Med andre ord, et svar på bytrafikk i 19 km/t og leting etter ladepunkt der du må bli stående i en time.

Vi har møtt den tidligere BMW-ingeniøren Paul Leibold for temmelig nøyaktig fire år siden. Før det var det i forbindelse med i3-pionervirksomheten jeg hadde blinket ham ut.

Men fra BMW ble det et firma som het Adaptive City Mobility og han lanserte planer for sin City eTaxi.

Firmaet hans heter fremdeles ACM, men nå presenterer han en personbil, litt etter samme oppskriften, og har fått Magna med på produksjonssiden.

Jeg hadde bare sett bilder av bilen. Den så skikkelig røddig ut, en slags mini Defender men med eksteriørdetaljer hentet fra de klassiske Rimowa koffertene.

Femseter, som også kan bygges som varebil. Vekten er helt nede på 950 – oppsiktsvekkende for en batterielektrisk bil. Men det er det med batteriene som er en slags nøkkel her.

Den er bare utstyrt med en ganske liten batteripakke som ikke gir mer enn 240 kilometer rekkevidde. Trenger du mer kan du slippe å lade på enda en stund. Bilen kan nemlig ta inn opptil fire ekstra batterier som ser ut som små kofferter – hver på 10-12 kg.

Med alle fire om bord har du ytterligere 120 km rekkevidde. Du kan til og med ha fire batterier i en egen boks på taket. Her er batteriene, hver på 2,5 kWt, en rekkeviddeforlenger.

Det er et enkelt el-system her, på 48 Volt der, hovedbatteriet lades på 8 timer. Reservebatteriene kan du jo alltid ha liggende noen full-ladede eksemplarer av.

Bilen er utviklet med støtte fra det tyske industridepartementet og de har med seg blant andre Siemens om bord.

Det var moro å se bilen i virkeligheten, på en beskjeden stand på IAA i München.

Den så enda bedre ut i virkeligheten enn på bildene. Plassen var god, og som varebil er gulvet stort nok til en europall og den har et volum på nesten 1500 liter – omtrent halvparten av hva en Transit Connect tar.

Men så måler den bare 360 cm, og selv om de er gjerrige på konkrete data regner jeg med at den står på den samme akselavstanden som den opprinnelige taxien: 220 cm. Ellers får jeg foreløpig slå fast at den er smal og høy. Og at vekten med den vanlige batteripakken er på nærmere 900 enn 1000 kg.

Bilen er rettet mot flåter og man ser for seg bildeling og taxibruk og distribusjon – med andre ord ikke noen jåleoppgaver.

Spesielt tar interiøret preg av det. Det ser tøft, men innbydende ut. Dashbordet gjør ikke noen forsøk på å skjule at det er ganske hard plast, det ser ut som du skal få problemer med å sitte i stykker setene og det er gummimatter på gulvet.

Baksetet er enkelt å legge ned. Ikke bare får du et stort areal for gods, du får også en sperre som flippes opp fra baksetet når det liggere nede. Som skal hindre at småpakker sklir frem og kiler seg under bremsepedalen, eller noe tilsvarende skummelt.

Noen tall på prestasjoner finnes ikke, men jeg ville vel tro en toppfart på rundt 100 – litt turer til flyplassen og ikke bare småpakker i by-sentra må man vel kunne by på.

Derimot kan jeg bekrefte at batteriene er like lette og enkle å håndtere som en liten koffert med flymål. Dette er helt klart en løsning man kan leve med.

Så er historien videre at det er hentet inn 70 millioner euro og at man nå er inne i en ny finansieringsrunde. At Magna ikke bare skal produsere, men også skal delta i det videre utviklingsarbeidet. At man tar peiling på å produsere de første testbilene i slutten av neste år. Og at man sikter mot en salgspris på rundt 15.000 euro.

Prosjektet virker lovende, og i München vakte denne minst like mye oppmerksomhet som noen av debutantene fra de store produsentene.

Se Paul Leibold forklare konseptet i intervju med Auto Futures TV.