Gresk tragedie i Opel-familien

Kortversjonen er grei.

Et Trondheimsfirma begynte å selge Opel, det begynte å gå galt – da reiste en av eierne til Oslo for å begynne å jobbe hos importøren. Etter kort tid holdt importøren i Oslo på å slå Trondheimsfirmaet konkurs, men det kom inn en hvit ridder som reddet selskapet og kjøpte det tilbake.

Men da hadde allerede selskapets ledende kraft reist til Oslo og fått jobb hos en av konkurrentene til Oslo-importøren.

Denne mannen, som egentlig hadde jobbet som en slags cowboy på Finnmarksvidda og hadde giftet seg med Trondhjemsfirmaeiernes søster, slo seg opp til å bli Norges ledende bilimportør.

Imens fortsatte Trondhjemsfirmaet å selge Opel, som de hadde gjort siden 1911, helt til den importøren de hadde kjøpt sine første Opeler fra, og som hadde truet dem med konkurs, nå sa takk for den lange reisen og nektet å forlenge forholdet.

Var det nok, eller vil du ha den i klartekst?

A/S Maskinagentur ble grunnlagt av brødrene Hilmar Rasch-Nielsen og Otto Borch-Nielsen i juni 1911. Hovedvirksomheten skulle være utstyr til gruver, men allerede i august diskuterte man «kontrakt med Bertel O. Steen, Kristiania, om agentur i Trondhjems-amtene for hans Automobiler».

Den første Opelen ble bestilt. Først gikk den som demonstrasjonsbil, deretter solgt til A/S Britannia Hotell.

Maskinagentur ekspanderte, drev også egen import av biler, men kontakten med Bertel O. Steen var svært tett. Så tett at Bertel O. Steen for eksempel selv gikk inn som medeier i et lokalt rutebilselskap – slike tiltak var nemlig helt nødvendig for å få solgt biler.

Den Opelen som ble brukt der og som senere ble solgt brukt flere ganger gjennom Maskinagentur, hadde for øvrig karosseri fra Steens egen hoffskredder, Heffermehls karosserifabrikk i Møllergata.

I 1918 kjøpte Otto Borch-Nielsen ut sin bror, og historien fikk et helt nytt løp.

Men først må vi opp på Finnmarksvidda og der omkring.

Harald A. Møller vokste opp i Vadsø der hans far døde i 1907. Da var den kommende bilkjempen 11 år. Dårlige forhold, storebror og storesøster jobbet hardt, og som 16-åring fikk han fast jobb som dampskipsekspeditør.

Det var åpenbart ikke noen typisk skrivebordsjobb. Ro ut til båtene – 6-7 båter hver uke, gjerne klokken fem om morgenen – og slepe lektere som hadde last om bord.

Som 20-åring flyttet han til Kirkenes med ansvar for blant annet lønnsutbetalinger til Sydvaranger A/S. Han fortalte at han kjørte til gruvene i Bjørnevatn med lønn til 400-500 mann. Da brukte han hest og vogn – og hadde en ladd revolver som eneste beskyttelse.

Fun fact: dersom det hadde dreid seg om en Colt ville den ha vært importert av Bertel O. Steen. Det var ett av hans mange agenturer før han konsentrerte seg om bil.

Så kom Agnes Margrethe Anette Borch Nielsen til Kirkenes for å praktisere som stenograf på hos Sydvaranger – det var tett forretningsforbindelse mellom gruveselskapet i nord og hennes brødres selskap nede i Trondheim.

Det neste kapitlet er opplagt: de unge forlovet seg, Møller holdt på å dø av spanskesyken, men kom seg, de giftet seg i Trondheim Domkirke i 1919 og dro tilbake til Kirkenes.

Så kom det telegram fra Otto Borch-Nielsen i april 1920 med tilbud om jobb i Maskinagentur – den største og eldste automobilforretning nordenfjelds – «og det, praktisk talt uten noensinne å ha sittet i en bil» fortalte han.

Han visste heldigvis slett ikke hva han gikk til. Heldigvis, for hvis han hadde visst det hadde han ikke reist dit og norsk bilhistorie hadde blitt så meget kjedeligere.

– Jeg skulle overta stillingen som kontorsjef i firmaet Maskinagentur som jeg forsto var eiet av ham og hans eldre bror Hilmar, fortalte Harald A. Møller senere.

– Men så enkelt var det ikke. Den eldste var gått ut av firmaet og den andre hadde inngått en avtale med en av landets eldste og største bilfirmaer i Kristiania om at han skulle overta stillingen som disponent der.

Tilbake til 1918. Otto Borch-Nielsen er blitt ene-eier. Fremdeles var miljøet preget av krigsprofitt-spekulasjoner og Borch-Nielsen satset på en del andre investeringer – noe han ikke burde ha gjort.

Han kunne ikke oppfylle sine forpliktelser for hoved-kreditor Bertel O. Steen, så importøren gikk inn og overtok selskapet, samtidig som eieren begynte å arbeide for Bertel O. Steen i Oslo.

Og Harald A. Møller satt i Trondheim og gjorde en storartet innsats. Men aksjespekulasjoner og dyrtider satte sine spor: «… men arbeidet var både hårdt og morsomt bl.a. på grunn av at min svoger og sjef tilbragte mesteparten av sin tid i Kristiania … Som jeg nevnte var det ikke sjeldent vanskeligheter med likviditeten og når Otto var i Oslo fikk jeg øvelse i å konferere med banken.

«Stort sett gikk det bra, men en gang hadde jeg problemer. Jeg hadde solgt tre eller fire lastebiler, men leverandøren i Kristiania, som altså var selskapets største aksjonær og Otto Borch-Hansens sjef, forlangte kontant betaling. Til tross for at jeg hadde fått en form for hikkesyke måtte jeg hikkende konferere med banksjefen og det gikk i orden. Kanskje han syntes synd på meg. Efterpå måtte jeg til sengs, der jeg lå og hikket i fire dager»

Men så kom slaget, forteller han. «I mars 1923 ble jeg, uten forvarsel, meddelt at min svogers aksjepost av hans sjef i Oslo var solgt til en forretningsmann fra landbruksbransjen og at han med en ukes varsel skulle overta som disponent.»

Den nye eieren var Jonas Askelund, Oslo-gutt, men gift med en fra Trondheim. I dag er det hans barnebarn og oldebarn som eier selskapet, verdens eldste Opel-forhandler.

Men etter at Askelund hadde arbeidet sammen med Møller noen uker, ble det klart at dette ikke gikk. Harald A. ble sagt opp og hadde ikke noe å gå til.

Det vil si, han kunne jo forsøke hos sin svoger hos den store bilimportøren. Men på vei fra Østbanen gikk han innom en annen veteran-importør, Kolberg, Caspary & Co. i Rådhusgaten.

Hvis ikke Bertel O. Steen da hadde flyttet sitt hovedkvarter fra Kirkegata til Parkveien, er det sannsynlig at Møller hadde gått rett dit – Kolberg, Caspary lå lenger opp i gaten – og hvordan hadde bilhistorien sett ut da?

Men Møller var ikke uinteressert i å begynne for seg selv, uten et øre i kapital.

«I forbindelse med det besøkte jeg ingeniør Kr. Kolberg som var den ledende sjef der, og efter en kort samtale der jeg forklarte situasjonen sier han: ‘Kan De ikke begynne her? Når kan De begynne? Hvor meget hadde De i lønn?’»

«Jeg begynte der den 3. august 1923, hele byen flagget». (Det var kong Haakons fødselsdag).

Etter det levde Maskinagentur sitt eget rolige liv, med Opel i Sentrum. Og i Oslo ekspanderte Møller hele tiden.

Før krigen hadde han skapt flere nye firmaer sammen med sine to sjefer, Kolberg og Caspary, og spesielt deres samarbeide med Strømmens Værksted om norskbygde og importerte Dodge ble et vendepunkt.

Etter krigen var det det selskapet som dannet grunnlaget for hele Møller-eventyret som altså har nådd sitt foreløpige klimaks med Norges største bilimportør.

Og nå ser vi et klimaks på den andre siden. 108 års tett forbindelse, som ikke bare hadde forretningsmessig betydning, men som på mange måter har dannet hovedstammen til norsk bilhistorie, skal oppløses?

Trist, selvfølgelig, men tenk for et drama en god dramatisk forfatter kunne fått ut av det.

Nyt de vakre illustrasjonene som er hentet fra et hefte laget i forbindelse med selskapets 100-årsjubileum i 2011.