Rogalandsrunden. I dag: Alle gode ting er tre-museet

Første gang jeg besøkte Rogaland Bilmuseum var i forrige århundre. Jeg var lett imponerte den gangen også.

En imponerende samling biler og folk som tok dette med bilkultur på alvor – og brukte både tid og seriøse penger på det – det var ikke hverdagskost for 30 år siden.

Andre gang var vel 15 år siden omtrent. Jeg måtte kjøre litt andre veier før jeg fant det – det viste seg at det gamle var nedlagt og et nytt hadde oppstått.

Fremdeles i regi av Gammelbilens Venner – en av de mer aktive historisk-bil-klubbene i landet.

Så oppdaget jeg at de måtte legge ned i 2015 – eieren av lokalet de brukte trengte det åpenbart til egne greier, og ble litt lei meg, og tenkte bare litt på det innimellom.

Men ikke nok, åpenbart. For det har altså gått meg hus forbi at de har åpnet igjen. Særheim heter stedet nå, i Klepp kommune.

– Og dermed er vi den andre severdigheten i kommunen, sier klubbens formann Odd Arild Sundsteigen som spesialåpner dørene for BilNorge en vanlig hverdag. Den har egentlig åpent bare hver søndag.

– Men det har sin fordel. Den andre severdigheten er bare noen steiner nedi veien her, sier han (men etterpå snakker han med respekt om både Kleppvarden og alle de andre bronsealderfunnene i kommunen).

Med mulighetene for en ny lokal attraksjon har kommunen vært en god støttespiller da arbeidet med å bygge om en gammel sædfabrikk (kuer) ble satt i gang. Støtte fra lokal bank har de også fått, og sågar et korona-tilskudd da de måtte stenge det hele på våren.

Men storparten av innsatsen kommer fra medlemmene og klubben. Kanskje så mye som 10.000 arbeidstimer på dugnad – helt nytt gulv for eksempel.

Det skulle ikke forundre meg om det i tillegg til dugnaden har gått med en million kroner til alt arbeidet, men dette er en klubb som åpenbart er godt drevet og har råd til slikt.

«Økonomisk har vi stadig en del utgifter til oppussing av kjellerlokalene» står det i siste årsberetning, «Men vår egenkapital økte fra 383.000 til kr. 450.000»!

Sundsteigen forteller hvor pengene kommer fra:

– Noen av bilene i museet eies av klubben, men det er stort sett medlemmene som har bilene sine her – og de betaler en fast sum for lagringen.

(Bare det er jo genialt. Museet får betalt for å vise frem attraksjonene!)

– Så leier vi ut møtelokaler til andre klubber, fortsetter han, – og så har vi lagerplass, og etter hvert et verksted, i kjelleren som det blir betalt for. Museet genererer inntekter, vi arrangerer delemarked, og så har vi jo medlemskontingenten.

Klubben har fremdeles et medlemsblad i trykt form. – Vi må jo det sier Sundsteigen. – Det er 380 medlemmer her, men jeg har mailadresse til bare 240 av dem. Noen har ikke en gang mobiltelefon.

Men selv om det er en grånende forsamling som har bilene sine her, og som er de mest aktive, er det også åpenbart at motor-interessen i området er enorm. Det ville vært underlig om ikke Gammelbilklubben også merker det etter hvert.

Bilene som vises, er en herlig blanding av gammelt og nytt. Av såkalt eksklusivt og såkalt hverdagsbil.

Hva kan bli mer eksklusivt enn en Fordson varebil fra 1947 mekket av en ungdomsgruppe fra Sirdal?

Ikke si at en Lamborghini eller California-importert Ferrari er mer eksklusiv – slike står det i annenhver garasje i dette distriktet.

Kanskje kan det bli klubbens neste oppgave: å overbevise alle Porsche-kjørerne i området om at en Jensen 451 kanskje også er verdt å se på, dersom det er fastback man er interessert i, eller hva med en to-dørs Jaguar SS Coupé fra 1938? Den er faktisk mer sjelden enn en Porsche Carrera GT.

Og ikke fortell meg at noen av dagens superbiler ser tøffere ut på asfalten enn en E-Jag coupé fra en av de tidlige seriene.

Jeg husker at det jeg var spesielt imponert av fra det gamle museet var at de hadde så mye historisk verkstedutstyr. Det har de heldigvis beholdt. Testutstyr, og prøvebenker for dieselpumper og gammelt forstillings måleutstyr, og skikkelig verktøy.

De har et stort delelager (som de faktisk også selger ut fra med lange delelister i medlemsbladet (2 bremsetromler til Renault Fuego for eksempel) med blant annet en av de mer imponerende forgassere jeg har sett.

Denne tilhørte en Moskvitch!

Og de har gamle radioer og symaskiner og mye annet av det obligatoriske «se-pappa» utstyret som hører med et sånt sted i tillegg til slikt pappa kan peke på og si «sånn hadde jeg da jeg var liten».

Her skal du få bilder av noe av det jeg fikk med fra Rogaland Bilmuseum denne gang. Du finner alle informasjoner om museet og klubben her: http://gammelbilensvenner.123hjemmeside.no/431272606