Ny gjenoppstandelse hos Skoda

Er det bare meg, eller virker det på andre også? En ekstra grad av respekt for folk som dyrker røttene sine i den grad at de attpåtil bruker penger på det.

Jeg aner ikke hvordan moderne markedsføring fungerer, men det er kanskje noen der ute som heller kjøper et produkt som har en historie produsenten er stolt av og gjerne viser frem, enn et produkt fra noe som enten feiker historien – eller gir blaffen?

Det kan selvfølgelig ha noe med nasjonale gener å gjøre også (finnes slike?), for tsjekkerne har alltid vært flinke til å ta vare på den tekniske historien sin.

Det tekniske museet i Praha er ikke prangende, men superbt interessant. Selve nasjonalmuseet for spennende tsjekkoslovakisk teknikk-historie.

Da jeg besøkte Tatra i Koprivnice for første gang midt på seksti-tallet (jeg var på jakt etter deler til det Tatraplanet jeg hadde tatt over etter Peer Gretland – og fant dem!), var deres museum helt på høyde med det som Mercedes kunne by på den gangen.

Akkurat der har jo styrkeforholdet endret seg siden den gang – men hvis man kan snakke om «ekte» museer, står ikke dagens Tatra-museum tilbake for hverken Porsches eller Mercedes sitt.

Og Skoda har alltid hatt en god samling og et fantastisk magasin. Jeg ville tro at hvis de fortsetter i det tempoet de har vist de siste årene, en nyoppusset juvel per år, vil vi være i 2269 før de har vært gjennom alle objektene.

For meg virket i hvert fall samlingen av de som står i kø for å bli vist frem, endeløs.

Men jeg fikk egentlig mitt da 935-modellen ble ferdig og presentert. 30-årenes familie-Miura kaller jeg den – et enestående eksempel på hva Sentral-Europa maktet av strålende ingeniørinnsats før krigen. (En tradisjon som fremdeles lever).

Dette ble forresten en ganske lang innledning for å hylle deres siste innsats.

I fjor var det den unnselige, men sjarmerende, 10-hesters 110 å gamle BSC-modellen det dreide seg om.

I år er den mer massiv – en av prestisje-Superbene.

Superb ble et modellnavn i midten av 1930-årene – vist i ’34, og produsert fra ’35.

Volummodellen på den tiden het Popular – det fantes spennende versjoner av den også, men jeg skal si Superb (med typebetegnelse 640 først) var noe helt annet. Akselavstand på 340 cm og spesial-limo-karosseri som målte 5,7 meter, var fullt på høyde med Horch og Mercedes.

Kjøreegenskapene også – kanskje var de til og med bedre.

Klassisk tsjekkisk oppskrift med sentralrør og uavhengige svingaksler i hvert hjørne. Jeg kjørte en med karosseri fra Sodomka en gang. Superstabil – ikke noen Tatra-tendenser i det hele tatt, men de hadde jo motorer i hver sin ende.

Forskjellig type motor også. Skoda hadde først en sekser med sideventiler, deretter fikk den toppventiler, men museet har faktisk også noe underlig som heter serie 4000 med en fireliters V-åtter.

Den tror jeg ikke en gang John Haugland har fått lov til å kjøre.

Den bilen museet nå har restaurert er en type 640 som ble bygget fra 1938 til 1949 – men ikke veldig mange. Den sideventilerte kom det litt over 600 av. Så ble det bygget 113 av de toppventilerte før det ble krig.

Men i 1946 tok de opp produksjonen av Superben igjen, den nye administrasjonen trengte vel noen pampebiler, så frem til 1949 ble det bygget 158 til – 103 av dem med karosserier fra enten Sodomka eller Uhlik.

Denne bilen er imidlertid en som ble kjørt som chassis til Skodas egen karosserifabrikk i Kvasiny, 120 kilometer unna. Datoen var 15. april 1948 – Skoda er gode på dokumentasjon. Derfra ble den kjøpt av turistmyndighetene i Karlsbad, der den levde i 20 år.

I 1968, da den ikke kunne brukes mer, ble den overtatt av det forholdsvis nye museet i Mlada Boleslav, der den har stått inntil restaureringen startet i 2017.

Nå står den i en spesialutstilling om Kvasiny – 70 år, men det er nok ingen fare for at den blir pakket vekk når den utstillingen er over.