Levende bilutstilling

Valentino-parken er et enormt grøntareal sentralt i Torino, med en doven Po som renner på den ene siden – det er minst tre ro-klubber der, ingen yngre enn 150 år – og en ikke veldig doven gjennomfartsgate på den andre siden.

I parken finner du det meste, jogge- og sykkelstier, sjeldne planter, statuer og pompøse inngangs-portaler (det var vel ikke ett spesialkarosseri fra Torinoskreddere på 40-, 50- og 60-tallet som ikke ble publisitetsfotografert ved en av disse), du har mengder av serverings- eller piknik-muligheter, og du har en falsk middelalderborg.

Og i de siste dagene har du også hatt – jeg vet ikke, nesten 100? – stands som har inneholdt bil.

Hummer og kanari
Biler du aldri har sett. Biler du kanskje fikk se i Genève for noen måneder siden. Biler som kanskje har vært vist på klassisk-utstillinger som den i Essen. Og biler du ser på gata hver eneste dag.

Alle i berørings-avstand, og – viste det seg, spesielt for de virkelig eksklusive bilene – alle veldig tilgjengelige slik at for eksempel stolte foreldre kunne få tatt bilde av stolte unger på førerplass.

Og det er også spesielt med Italia, der er det av en eller annen grunn ikke så viktig er ungene legger seg rett etter barnetimen. Utstillingen i Valentinoparken er ikke bare gratis, den holder åpent frem til klokka midnatt. Helt åpenbart ingen grunn til at ungene skal gå glipp av en forholdsvis mild sommernattopplevelse der.

Nært og hands-on - og veldig interessant å se interessen for for eksempel en Tesla. I Italia blir den jo bedømt som enda en bil – og ikke som en momsfordel. Det var flere lag av ivrige tilskuere rundt den.

Råskap
Det sprøeste var Giannini. En personlig favoritt siden jeg hadde en av mine villere opplevelser med en trimmet Fiat 500 derfra, midt i Romas søndagsgater, for en tyve års tid siden. Nå hadde de bygget en moderne 500-kloning på et 4C chassis – 350 hester – dette kommer til å gå fryktelig.

Bilen er en form for feiring – Giannini fyller utrolige 100 år. Da blir Volvo lillegutt – i hvert fall hvis vi måler alder. De feiret sine 90 år med en stor parade på paradeplassen foran det andre store slottet i Valentino-parken. Og dette slottet er barokk og ekte og inneholder blant annet arkitekt-fakultetet for den tekniske høyskolen i byen.

Cars & Coffee
På den plassen skjedde det mye. Cars & Coffee for eksempel – og jeg kan love at det var noen biler der som ikke er helt vanlige gjester på tilsvarende arrangementer hjemme i Norge. Og det var skjønnhetskonkurranse (for biler) der, og mye annet.

Men det var ikke bare der det var spesialforestillinger. En rekke steder i byen samlet man biler – og kjørte dem. Her var gamle biler jeg aldri har sett før, her var biler jeg nok har sett før, men aldri i den formen de hadde her.

Veldig mange, skal jeg love, hadde også lyder jeg aldri hadde hørt før – en gammel 356 åpen Porsche låt for eksempel som en Formel 1 bil fra 3-liters tiden.

Noen luktet forresten helt annerledes også.

Alle dimensjoner
En ting er å se en svær plass stappfull av Ferrarier eller Lamborghinier – noe helt annet er å se&høre&lukte dem når de kjører ut på en felles øvelse. Og jeg har en følelse av at alle tilgjengelige farts-overvåkere var opptatt med andre ting enn å følge med hva som skjedde på veien ut til Stupinigi – eller hvor det var de skulle.

Jeg vet forresten ikke mange andre steder de hadde sluppet en Lancia D50 Grand Prix bil, eller en bitteliten strømlinje-Abarth rekordbil, ut i vanlig trafikk heller. Jeg mener, Goodwood er vel og bra, det er mange slike biler der, men ikke akkurat i vanlig trafikk…

Inkluderende
Enda et element i denne begeistringen er at folk som hadde disse bilene, enten det var en Fiat fra 1938 med enestående spesialkarosseri, eller en litt sliten Countach eller en Francis Lombardi fra 1970 (der er du ikke helt med, tenker jeg) eller en trimmet (!) 2CV, lot meg sitte på et stykke når jeg spurte. En Stratos-eier sendte faktisk kjæresten sin over i en fireseter for at jeg skulle få bli med en tur.

Jeg har ofte skrytt av Møbelmessen i Milano, der du ikke kan gå et skritt i byen uten å snuble over en greie som gleder og overrasker. Eller møter folk du enten ikke har sett på en stund, eller aldri har møtt før, og du kan overhodet ikke begripe hvorfor du ikke har det. De er jo så hyggelige og spennende.

Sånn opplevde jeg Torino i disse dagene – og fremdeles har jeg søndagen igjen. Faktisk er det ganske mange morsomme ting på programmet da også.

Bilere blir det ikke.

PS!
I neste utgave av BIL forteller jeg litt mer konkret om overraskelser jeg møte – og da snakker jeg både om biler og om folk, og jeg ser ikke bort fra at det kommer mer på disse sidene også.