Biler på en møbelmesse

Du aner ikke noe om en by som lever hvis du ikke har opplevd karneval i Rio, Mardi Gras i New Orleans eller møbelmessen i Milano.

Å si at en by står på hodet er en for enkel beskrivelse, for det er ikke noe som står – det er fullt trykk hele tiden.

I fire fem dager er det åpne showrom, kjente og ukjente kunstnere, arkitekter, designere skriker så høyt de kan for å få litt oppmerksomhet – og siden de bedre etablerte også plusser på med mat og drikke og stive kelnere, kan man i praksis går rundt stappmett og forholdsvis uegnet til bilkjøring uten å betale en cent i en ukes tid.

Og samtidig ha sett og møtt og opplevd folk og ting og tanker som du ikke hadde vært i nærheten av andre steder.

I år startet det allerede ved syd-inngangen på det enorme messeområdet. En nydelig skulptur som helt klart forestiller den klassiske Alfa Romeo Disco Volante pynter opp ved innkjøringen.

Hvorfor den står der aner jeg ikke, messeområdet er mye nyere enn den bilen, og Disco Volante karosseriet ble bygget hos Touring som lå inne i byen.

Ute i Rho – der utstillingsområdet er, finner vi imidlertid Zagato – så egentlig burde vi hatt en Zagato-figur som prydet anlegget. Kanskje neste år?

Vanligvis pleier jeg å si at man skal droppe selve møbelmessen. T-banen ut er stappfull, det er varmt under glasstakene, og alt det spennende som finnes der kan man se i bladene allikevel.

Men det er et par bonus – i år kunne jeg for eksempel si hei til Ferrari-sjefen, Luca di Montezemolo. Han viste Tata-sjefen, Ratan Tata noen høydepunkter, og det kunne selvfølgelig bety starten på noen fete industrispekulasjoner – hadde det ikke vært for at Tata også er tett knyttet opp mot Fiats styre.

En annen uventet gjest var den italienske statsministeren, Mario Monti, som var uten sin støttespillende kone, men allikevel dypt opptatt av nye badekar.

Alle europeiske bileiere bør behandle ham med samme respekt som katolikker behandler paven, som konkurransekommisær i Brussel sto han imot en meget pågående bilindustri «og satte bilisten i førersetet» som han sa den gangen, og fikk innført gruppeunntak som fjernet mange av bilfabrikkenes jerngrep rundt ettermarkedet.

Men det var et par andre morsomme ting ute på selve messen også denne gangen. For eksempel et SMEG kjøleskap trukket i denim. Dongerikjøleskap!

Morsomt i seg selv, men spesielt morsomt for her kom designen fra Italia Independent, og de av dere som har fulgt med vet at der er Lapo Elkann sjef. Arving etter Agnelliene, bror av styreformannen i Fiat og nå også sjef for brand-byggingen hos Fiat.

En meget kreativ fyr som – tyder ting på – har mistet litt av appetitten på eksotiske droger.

Og hos Riva 1920 ble vi minnet om samarbeidet med Pininfarina. Den konseptbilen de viste i Genève i år, Cambiano, hadde et nydelig interiør med tre-detaljer fra Riva 1920.

Dette er et firma som har spesialisert seg på å lage møbler eller dekorasjoner i materialer som de henter fra de 12 meter lange pålene som står i lagunen rundt Venezia – tusen av dem byttes ut hvert år, og blir altså høyverdig hus&hjem – eller bilinteriør.

På deres stand i år fant vi en 1:1 modell av Cambiano. Bare hel ved, en slags nydelig laminatkonstruksjon – bygget opp av planker fra disse pålene.

Aldeles praktfull. Men minnet også om at – som alle år – er møbelmessen full av Pininfarina-gjenstander. Divan fra Calligaris, baderom fra Bluform og et spesielt prosjekt de har gjort for en kommune i Nord-Italia der det lages lamper av materialene fra brukte vintønner.

Pluss kjøkken, selvfølgelig, fra Snaidero. De to har jobbet sammen i 20 år nå, BIL sto ikke så veldig langt unna da det første kjøkkenet ble døpt Ola.

Men, som sagt, det er inne i byen det skjer. Som at Citroën har kjøpt hele Montenapoleone – vel en av de dyreste, mest eksklusive handlegater i verden.

Der stiller de opp noen av sine konseptbiler og noen av sine gamle biler, sammen med noen Moelven-lignende brakker på hjul der det er laget et tidstypisk interiør.

Morsom idé som ikke kom helt til sin rett fordi det absolutte parkeringsforbudet selvfølgelig ikke praktiseres, slik at til tider så vi ikke XM’en for bare feilparkerte andre merker.

Hyundai, på sin side, ville også være med i år – og i tillegg til å sørge for shuttlebiler for oss med akkreditering og skjev gange, hadde de arrangert det som ble betegnet som Møbelukens mest eksklusive party, og samtidig lanserte de Hyundai Creative Lab.

Nok et eksempel på at dreiemoment og et antall trinn i en eller annen girkasse ikke lenger er nok.

Ferrari har en stor butikk nesten nede ved Domkirken – der satte selvfølgelig messen med alle dens tilreisende sitt preg på både innhold og trengsel, og Pirelli-butikken, som er noe av det nydeligste jeg vet om, hadde virkelig slått på stortrommen og viste blant annet en helt ny kolleksjon.

Og hvis du tror det er dekk jeg snakker om tar du feil, Pirelli er også minst like mye mote som Dolce & Gabbana – det er tross alt bare en vokals forskjell på Moter og Motor.

Oppe ved Garibaldi-stasjonen, like ved Corso Como 10 – fremdeles en av verdens ledende trend-butikker (nå har eieren Carla Sozzani holdt koken i snart 25 år – det tyder på peiling på det som skjer) – der de hadde stilt ut det merkelige elbilforslaget fra Courreges, åpnet forresten billettkontoret til Italias nye jernbaneselskap, Italotreno.

Midt i møbeluken satte selskapet i gang med store fanfarer. Først med direkte ruter, med verdens vakreste tog, mellom Milano, over Firenze og Roma, til Napoli.

Med tiden skal også Torino og Venezia knyttes til. Så gjennomdesignet både i idé, konsept og form at det er opplagt at her står det spennende folk bak.

En av dem er Diego della Valle, han som eier Tod’s og som nettopp har gitt 25 millioner euro for at man skal komme i gang med restaurering av Romas Colosseum. En annen er (og her er han igjen) Luca Cordero di Montezemolo – Ferrari-sjefen. Er det rart togene er røde?

Jeg rotet meg ganske langt utenfor sentrum for å finne showrommet til Toyota Boshoku – et selskap under Toyota-paraplyen, spesialisert på bil-seter og -interiører og som også jobber for europeiske produsenter som Mercedes eller BMW.

De hadde fantasert seg frem til en munter bybil, der de fargerike panelene viste seg å være stoff, festet på bilen med glidelåser, men så kunne de zippes av og brukes som regnfrakker. Taket ble en poncho.

De hadde gjort et smart interiør, der setene kunne brettes opp og sleides sideveis, slik at nesten hele gulvet ble fritt, og de viste en rekke eksempler på ganske avanserte interiører.

Og fortalte at de hentet unge europeiske designspirer over til Japan, der de fikk leke seg med konseptuelle ideer – noen ble satt ut i livet.

Et eksempel jeg ble vist var et relieff-mønster inspirert av hvordan hjernen egentlig ser ut. Det ble ganske dekorativt, formet som en sommerfugl der oppe på veggen.

Formitalia er et møbelfirma i Firenze som rir mange hester på en gang. De jobber for eksempel sammen med Tonino Lamborghini – sønnen til han skikkelige som også er en meget pietetsfull vaktmester i det «ordentlige» Lamborghini-museet (som ikke har noe med Audi å gjøre).

De inviterte til stort party hos Aston Martin, der det ble vist noen nye lene- (veldig lene) stoler. Og de hadde, virket det som, innredet hele den store Mercedes-Benz filialen litt utenfor Milano.

Nå viste det seg at dette er en ny Mercedes-linje. Hvorfor ikke også levere eksklusive møbler til kunder som allerede har en fot i Mercedes-land?

Men det som er litt spennende er at dette også vil kunne selge til folk som ikke en gang aner hva en bil er – dette er en kolleksjon som er fullt på høyden med det beste av dagens italienske. Og er bare en start på noe som kommer til å komme – ble vi lovet.

Nå hører det med til historien at Mercedes-Benz, som alltid har et visst nærvær her, også hadde beslaglagt en mengde kvadratmeter i et av de gamle, ombygde, fabrikklokalene nede i Tortona-området – det er der møbeluken virkelig vibrerer - hvor de hadde samlet en rekke unge designere.

Der hadde de latt unge italienske designere som befant seg langt på utsiden av de kjente og etablerte, få boltre seg – helt frie hender, bortsett fra at det måtte være noen bilassosiasjoner der.

Så hva med kandelabre formet som tannhjul på en giraksel, eller vaser som Philips-skruer eller bord og stoler med stjernemotivet?

Like morsomt å gå gjennom det, som SaloneSatellite ute på selve utstillingen. Det er der man treffer uetablerte ungdommer, gjerne studenter – og svært ofte glade norske talenter. Som i år, forresten, ble hjulpet ned ved hjelp av en Mercedes Sprinter som de fikk låne av Bertel O. Steen. Slikt kommer godt med for slunkne studentlommer.

Men fremdeles var det mer bilinnsats. Audi hadde kjøpt en av Milano Sentrums mest eksklusive bakgårder, der hadde de satt inn en le Mans bil, men det spennende var en nydelig stol, designet av et av tidens sentrale arkitekt/designfirmaer.

Stolen var koblet til masse elektronikk, og vitsen var at så mange som mulig skulle sette seg der, så ville mange detaljer bli målt og registrert og bevart slik at den endelige utgaven skulle kunne bli verdens mest komfortable.

R18 Ultra heter stolen, den er utviklet i samarbeid med Audis avdeling for Leichtbau og deres Vorzerienzentrum, og det endelige produktet skal presenteres på Design Miami/Basel i vinter.

På vei til et showrom der også Ducati deltok passerte jeg et vindu hvor danske Kvadrat (interiørtekstiler) viste det fornyede tilbudet av det stoffet de kaller Hallingdal.

De har laget det, og brukt det navnet, helt siden 1965 – så det er for sent å protestere – men nok en gang, hvorfor er naboene så mye bedre på design enn det vi er?

Ducati var nettopp solgt til Audi, og Valentino Rossi visste ikke helt om han var blitt fabrikkfører for tyskerne eller hva. Men, fersk og smilende fra en 18. plass på Monza i en 458 GT3 fra Kessel Racing, var han helt klar på en ting. At han godt kunne tenke seg le Mans eller et av de andre store sportsvognløpene, men det skulle være i en Ferrari.

Det hang noen merkelige plakater rundt i hele byen – motivet var et par med ansiktsmasker som prøvde å kline. UltaBody var åpenbart navnet på den utstillingen plakaten viste til, og med veldig liten skrift sto at at dette var et Peugeot-initiativ.

Montert i et av de store kjellerrommene i det gamle Sforzesco-slottet, med røtter tilbake til 1300-tallet, var en praktfull installasjon av gjenstander som vel egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre, men som igjen lagde en lokal kjellerdiskusjon om forskjellen på, eller sammenhengen mellom kunst og design.

At rommet også var badet i fullkomment mørke, gjorde det enda mer spennende, og fotografering enda mer komplisert.

Men om dette var lavmælt Peugeot-innsats, så slo de til med et skikkelig gateteater på utsiden. Flunkende nye 208 kunne fargelegges, dekoreres og signeres av forbipasserende. Masse moro.

Selv om byen var tapetsert av Audi / Peugeot / Hyundai / Mercedes-plakater, var det allikevel Mini som gjorde mest vesen av seg.

Store plakater oppfordret oss blant annet til å spille Fluo – hva nå det måtte være. Men mysteriene spilte ingen rolle, de hadde etablert seg på en plen inne på den mange hundre år gamle gårdsplassen til Universitet i Milano.

Et design/interiørblad som heter Interni bruker dette området til å samle en menge kunstnere, designere og produsenter til å presentere sine tanker, ideer, forslag og produkter.

Her finner du farget plen, en kunstnerisk puddel, et kjempestort øye, noen nydelige klokker, kunstnerisk lysavis og masse mer. Pluss en fotballbane full av hvordan Scholten & Baijings oppfattet Mini.

Denne hollandske designduoen hadde sammen med Minis eget designteam skrelt en Mini One omtrent som man skreller en løk og så, på en måte, destillert hver del og satt det hele sammen igjen med materialer og farger som karakteriserer disse to.

Innimellom oppsto det selvfølgelig det man kan kalle Art Part, et hjul, eller et ratt som et selvstendig kunstobjekt.

Kanskje ikke møbelukens beste party, men helt sikkert årets beste bilinteresse -installasjon.

Eller skjønner du fremdeles ikke hvorfor jeg er glad i Milano i april?

Det som imidlertid er litt trist er at når jeg forteller norske bilimportører om årets eventyr og hva deres merke gjorde seg bemerket med i år (som jeg har gjort de siste 15 år), aner de ikke noe om det, er bare høflig interessert og det dukker ikke opp et eneste spørsmål om de kanskje skulle koble seg opp mot moderfabrikken og gjøre noe ut av deres innsats neste år.