Ensporet

Neste gang jeg reiser med Swissair skal jeg høre godt etter. Dersom flyet blir fløyet av Urs eller Felix Wagner, eller hvis peanut&pjolter-avdelingen bestyres av en frau Franziska Wagner, kan jeg slappe av. Da blir jeg befordret av folk som kan ha det moro. Og som virkelig kan føre en formidabel ensporet en.

Publisert

Det var kanskje like greit at Revolusjonen kom. Senere har det vært en rekke forsøk. Det siste jeg kan huske var en Ford drømmebil på 60-tallet som hadde drukket litt for mye LynGordon-saft til at vi kunne ta det helt alvorlig.

Så konseptet, enda så mange muntre fordeler det kan by på, er dødt.

Totalt dødt? Nei, ikke helt. I renslige, sterile, antitrafikk, Sveits – og i gørrkjedelige Winterthur – lever fremdeles et slikt prosjekt. Cirka 70 eksemplarer ensporede Ecomobile er spredt rundt på kloden så langt siden begynnelsen av 80-årene, og nye kommer stadig til.

"En lang historie", sier Arnold Wagner, konstruktør, fabrikkeier, salgsdirektør, utviklingssjef, reklamesjef og henholdsvis far og ektemann til de tidligere nevnte, da jeg spør ham om åsseniallverden?

Fly og motorsykkel
"Jeg var kaptein i Swissair, det betyr at der dere jobber 36 timer i uken jobbet jeg 36 timer i måneden. Så derfor bestyrte jeg også en liten flyfabrikk over grensen, i Tyskland. Der bygget vi noen praktfulle kunstfly-fly. Endekkere, svært moderne, med en vidunderlig Franklin motor. Så gikk Franklin overende, og det fantes ingen andre motorer vi kunne bruke.

Innebygget
Dermed startet jeg med moderne seilfly, og kom i kontakt med en flyfabrikk i nåværende Tsjekkia. Det gikk riktig bra, og jeg koste meg glugg i hjel der jeg reiste frem og tilbake med motorsykkelen min. Unntagen når det regnet. Eller var kaldt. Eller glatt. Og det var det ganske ofte. Så måtte jeg bruke bil, og det kjedet livet av meg. Så begynte jeg å tenke. Hva er det bilen har som ikke motorsykkelen har? Bilen er innebygget. Og dermed begynte det."

Det det begynte med har altså resultert i at far Arnold sluttet å fly i luften, tok kontakt med sine tsjekkiske venner som er gode på selvbærende plastskall med aluminium-rammer, satte opp et eget firma der med fire-fem ansatte, kjøpte seg et lite hus i Winterthur der det er plass til ti slike kjøretøyer under oppbygging eller til service eller reparasjon, der en heis – skreddersydd etter yttermålene til Ecomobilen – passerer gjennom tre etasjer, hvor sønnene hans jobber når de er nede på jorden, og hvor et par andre ansatte også sysler.

Sysler med hva?
Med å bygge egg.

Les mer i BIL nr 6/7.

Jon Winding-Sørensen Foto: Rune Baashus

Powered by Labrador CMS