Trist utgang for Schlumpf

Jeg har fortalt historien om disse herrenes samlemani, som resulterte i et av verdens mektigste bilsamlinger, den i Mulhouse, Alsace, flere ganger.

LES MER OM SAMLINGEN HER

Jeg har vel også vært innom det første ekteskapet til broder Fritz, med et litt ugreit mord og en del personlige rariteter og en mulig arving som noen ihuga folk fremdeles leter etter, for muligens er det en enorm formue et eller annet sted, hvis noen advokater kan skru sammen en ny sak.

Det har allerede vært gjort en gang. Man trodde det hele var over da brødrene var skremt til Sveits, og Staten hadde overtatt alle bilene og nesten alt det andre som brødrene hadde skaffet seg på en måte som gjorde at nærmere ”væpna revvollusjon”, har vi ikke vært.

Som da tekstilarbeiderne deres stormet fabrikken og krevde sin rett ved hjelp av ganske høylydte kommunistiske slagord og kampsanger.

Men jommen klarte ikke Fritz Schlumpf å dra til med en solid rettssak mot det franske stat i 1981, der han hevdet at han hadde rett til en solid porsjon av de pengene den franske stat hadde betalt den lokale arbeiderstyrte Mulhouse-stiftelsen for bilene og museet.

Fritz fikk aldri vite at dette frekke fremstøtet faktisk førte frem – han døde i 1992, og ikke før i 1999 ble saken avsluttet, med 40 millioner franc til enka. Arlette hadde trofast spasert ved hans side i de mange år i utlendighet, de utgjorde et av de mest kuriøse parene på hver eneste Genève-utstilling, inntil han døde. Blondinere enn henne på 80, fantes ikke.

I tillegg til pengene fikk hun også retten til 62 ”overskuddsbiler”, derav 17 Bugattier, som sto parkert i en kjeller i Malmerspach. En underlig avtale fulgte: hun solgte bilene til noen nederlendere, men betingelsen var at bilene skulle forbli i et velbevoktet skur i Wettolsheim – vi er fremdeles i tjukkeste Alsace - til hennes død.

Ikke før hadde hun forlatt oss, for temmelig nøyaktig et år siden (bare 78 år gammel viste det seg da), så tok det ikke lang tid før en rekke av disse bilene var på vei til California, der en samler, ikke fullt så manisk som forrige eier, ved navn Peter Mullin, skal vise dem frem i sin samling.

Og dermed skulle man kanskje tro at en underlig historie snart kunne avsluttes, med dette forholdsvis underlige siste kapitlet.

Men nei! Og nå kommer det triste:

Stor auksjon i Strasbourg, sågar over to dager – den 4. og 5. juli – blir vi invitert til. En av mennene bak arrangementet er Christian Huet, en gammel forbindelse som giftet seg med en Bucciali-datter og har skrevet noen glimrende bøker, blant annet en om Gordini, som gjør at ingen andre behøver å skrive om Gordini mer.

Man skulle med andre ord tro at dette var SCHVÆRE SAKER.

Så er det bare leit.

Riktignok er forsiden av katalogen prydet av original-kjølerfiguren til Bugattis egen Type 41 Royale Coupé Napoléon, som Fritz selv åpenbart har røvet fra den bilen som i dag står på museet.

Og her regner man med at prisen blir såpass høy at estimatet får man bare ved henvendeendelse til Huet, eller som det heter så meget mer sjarmerende på fransk: ”Estimation sur demande a l’etude et chez l’expert”

Det man skal slite seg gjennom to dager med, er først en haug triste trykk, delvis med bilmotiver, ingen med prisanslag på mer enn 200 euro. Deretter følger en haug kjedelige plakater, veldig mange handler om at Mercedes har vunnet noe i femti-årene, igjen til 150-200 euro.

Så skal du gjennom en bråta silkeskjerf fra Hermes, fremdeles bare 150-200 euro (men der går det nok å gjøre et lite kupp) før vi begynner på møbler. Tunge, mørke møbler.

Fra kontoret, fra styrerommet (vi må helt til lot 112 før noe er estimert til over 1000 euro), så stuemøbler, inklusive en rekke banale malerier og så møbler fra soverommet til Arlette og Fritz Schlumpf. Man skal være ganske kinky for å finne noe spennende der.

Men så begynner det å likne på noe. Kanskje. Glassfigurer, men tredjeklasses fra Daum, 100-150 euro. En Rolls Royce radiator, dekorasjon, kanskje 2.500 euro, og noen champagneglass og en kjøler. Oppi all sin stormannsgalskap, fikk han selvfølgelig også mekket sitt private champagnemerke. Og så kommer endelig avdelingen for bilene.

For en nedtur. En Silver Spirit fra 1991 verdsatt til ca. 25.000 euro. Og en 1986 Testa Rossa til kanskje 40-50.000. Den lever i hvert fall litt i katalogen, et lite bilde viser Fritz bak rattet og Arlette i passasjersetet.

Men, heldigvis, det er ikke slutt. For nå kommer avdelingen for Bugatti, og nå er vi sikkert et langt gjesp uti søndagen. Og hva tror du Bugatti-sidene til verdens største Bugatti-grossist inneholder?

Tre lots. Først en reproduksjon av et ratt til en 46 (kan også gå til en type 50), 200-300 euro. Så en aluminiumsplate med Bugatti-logo der et stempel antyder at den er kommer fra den 1500 ccm type 73A prototypen som finnes på museet, 100-150 euro.

Og så den tredje av type 52, barnebilen, som brødrene skaffet. De to første står fremdeles parkert foran mamma Schlumpfs byste på museet (kall oss Oedipuser over alle Oedipuser), den tredje skal nå selges for kanskje 25.000 euro, kanskje mer.

Og det var det. Pluss kjølerfiguren, nydelig elefant, modellert av Bugatti-bror Rembrandt..

For en trist, nesten banal, utgang på et liv som har vært så fylt av dramatikk og pompøs framferd. Og så punkterer det hele med kjipe plakater til 100 euro.

Takk for invitasjonen, jeg tror jeg finner på noe annet å gjøre.