Bugatti hedrer Bugatti-helter

Seks spesialutgaver av Veyron skal presenteres i løpet av neste år. Den første skal hedre racerkjøreren Jean-Pierre Wimille, og modellen skal presenteres på Pebble Beach i august. Deretter skal de fem andre følge i løpet av de neste 12 månedene.

Allerede ved Wimille har jeg et problem. For det første syns jeg det er synd at han skal misbrukes for å selge de aller siste eksemplarene av denne superbilen. Han hadde nemlig fortjent å få navnet sitt på den egentlige modellen for det var han som vant Le Mans i 1939, den gang Pierre Veyron var hans annenfører.

Veyron kjørte faktisk mer Maserati enn Bugatti, og avsluttet sin lite strålende karriere med å kjøre en MAP, en 10 liters firesylindret søplekasse som brøt etter 7 timer på Le Mans etter krigen. Jeg har aldri fått noen god forklaring på hvorfor i all verden han ble valgt til å gi navn til denne bilen.

Men så trodde jeg også at Wimille-navnet for lengst var oppbrukt. For ved et av Bugattis mange 100-års jubileer (det er mange måter å lese kalenderen på dersom man skal selge biler) i 2009 presenterte man fire forskjellige 100-års utgaver på Villa d’Este – alle «inspirert» av en gammel Bugattihelt. I tillegg til Achille Varzi, Malcolm Campbell og Prince Hermann Zu Leiningen var også Jean-Pierre Wimille inkludert i denne firenasjoners kvartetten.

I denne forbindelse kan det kanskje være verdt å hente frem noen av Bugattis mange spesialutgaver. Til å være en bil som skal bygges i 300 eksemplarer (var det ikke det de sa opprinnelig?) har de antakelig rekord i såkalte varianter. En ny søm på setet, eller antydningen av keramikk på dashbordet – vips hadde vi en ny spesialmodell – med pressemelding fra Bugatti.

Her er noen av spesialmodellene jeg har på listen: Pur Sang, Pegaso, Sang Noir, Bleu Centenaire, l'Edition Centenaire e Villa d’Este Limited Edition, Sang d’Argent, Nocturne, Bugatti Veyron Grand Sport, Bugatti Veyron Pur Sang, Sang Bleu, Soleil de Nuit, Grey Carbon, Royal Dark Blue, Sang Blanc, Bijan Pakzad Edition, Matte White, L'Or Blanc (porselen-eksteriør), Red Edition, Vitesse, Grand Sport Vitesse, Vitesse SE, Vitesse WRC, Wei Long (Beijing i fjor, porselen nok en gang), Bernard Venet, Super Sport, Sang Noir, Black Carbon, Merveilleux, Saphir Bleu, SuperVeyron og det er garantert noen jeg har gått glipp av.

Men nå er det altså personnavn som skal føyes til på denne listen. Med Wimille i spissen. Naturlig hadde det selvfølgelig vært å foreslå Louis Chiron – en av de virkelige Bugatti-heltene, og for meg står han i en særstilling: han er den neste av de virkelig store racerførerne som bodde i Monaco fordi han var innfødt. Spis den alle dere skatteflyktning-Formel 1-ess.

Men Chiron er også brukt opp, i hvert fall i min bok. For da en av de siste prototypene ble vist, på Frankfurtutstillingen i 1999, het modellen Bugatti 18/3 Chiron. Dessuten er vel Chiron et så legitimt navn at dersom vi skal følge Bugattis Veyron-tradisjon må vi grave mye dypere for å finne folk som slett ikke har fortjent æren.

Det er sikkert en eller annen Bugatti-fører en gang som het Bordeaux. Men det navnet er også brukt, selv om det til slutt viste seg å bli Galibier (nok et navn på et lavprofilforetak, denne gang en førkrigs karosserimaker).

Derimot vil jeg foreslå å bruke navnet Nice. Noen vil kanskje tro at den da er oppkalt etter byen Nice, mens meningen er at den er oppkalt etter Helene Delange. Såkalt danserinne og stripper og et meget populært medlem av demi-monde delen av Paris i 20-årene. Da hun også begynte å kjøre fort, og Ettore Bugatti ble interessert i henne, skiftet hun navnet til Hellé Nice. Hun trekkes stadig frem som en av de få kvinnelige racerjournalister.

Jeg har egentlig et annet dameforslag også – kanskje slike navn kan tiltrekke damekunder – og det er Isadora Duncan. Også danserinne, men mer glamorøs – det jo til og med vært laget film om henne. At skjerfet hennes festet seg i bakhjulet slik at hun brakk nakken og døde kommer i skyggen av hennes glamour og fashion image. At bilen hun ble kjørt i, i motsetning til hva alle tror, var en Amilcar, er sikkert uten historisk interesse for Bugatti.

Vi hadde noen gode Bugattikjørere i Norge også, Leif Mathiesen (i Korketrekkeren var Trygve Olsen annenfører – i baksetet!), John Erik Isberg, Hans Struksnes, Robert Hesselberg-Meyer, en som het Jenssen i 1927 og en som het Hansen året etter, og så har vi Johannessen med det fantastiske fornavnet Borgvold, for ikke å snakke om Nils Romnes og Georg Lassen. Mange å ta av her, men de er vel ikke bra nok.

Men Frederic Loiseau, løytnant, møter vel kravene. Han tok en Type 40 og kjørte tvers gjennom Sahara med den i 1929. Skikkelig Bugatti-image. Eller Egon Brütsch, mannen som bygde verdens minste plastbiler i Tyskland etter krigen – han kjørte tross alt en ganske potent 51-motor i en egen konstruksjon.

Elisabeth Junek er selvfølgelig en opplagt kandidat, hun kjørte fort, ledet faktisk Targa Florio i helte-epoken. Var det syv Bugattier familien hadde? Da blir det jo bare en ubetydelig fotnote at mannen hennes kjørte seg i hjel i en Bugatti på Nürburgring. Eller hva med Kong Leopold av Belgia som slett ikke var blant de mange kongelige som Ettore Bugatti påsto var Royale-kunder, men som viste seg slett ikke å være det.

Arco Isidoro er også to gode forslag, det er Ettore Bugattis to mellomnavn. Eller hva med Sanky Novotny, Alfred Noll, Franta Skopas, Hans Polke, John Ching eller Jean de Dobbeleer – alle på omtrent samme nivå som Veyron.

Som man ser – det er mer enn nok å ta av, men hvis jeg skulle satse på ett eneste navn måtte det være Fernand. Etternavnet er det vel ingen som vet – men det var han som var verten på Bugattis eget hotell i Molsheim, L’Hostellerie du Pur Sang, der de aller fleste av hans private kunder var innom en eller flere ganger. Fernands evne til å myke opp gjestene før de ble presentert fakturaen på bilen skal ha vært virkelig enestående.

Med andre ord: Bugatti Veyron 16.4 Grand Sport Vitesse Pebble Beach Fernand Edition